Du har sett det skje i mange land.
Først i Sveits, deretter i Japan. Kort tid etter finanskrisen fikk vi det i USA og Storbritannia. Senere fikk vi det i våre europeiske naboland.
Hvilket fenomen er det jeg snakker om?
Null i rente selvsagt. Om ikke akkurat det eksakte nullpunkt – så noe som ligner.
Artig er det å mimre over hvor utenkelig nullpunktet syntes å være så sent som sommeren 2008. Den gang trodde man at Japans nullrentepolitikk skyldtes særjapanske forhold. Disse japanerne vet de, har ført feil økonomisk politikk. Ja, at det går an – sukk.
I dag er nullrentepolitikken blitt en integrert del av det pengepolitiske landskap over store deler av verden. Bare i korte europeiske statspapirer har investorer i dag plassert om lag 11 000 milliarder kroner til negative renter.
Økonomer forandrer ofte mening. Også Japans håndtering av sin stagnasjon høster nå bred annerkjennelse. Ja, BNP er riktignok lavere enn det var for 20 år siden, men deflasjon og en fallende befolkning har gitt den gjennomsnittlige japaner en gradvis bedret levestandard. Japanske økonomer får ikke lenger skjenneprekener, fra sine vestlige kollegaer, men blir bedt om å holde kurs i London, Washington og Frankfurt.
Hva kan utbredelsen av de minimerte renters politikk skyldes?
Tilsynelatende er det varierende forklaringer. Sveits har tidvis fått problemer med kapitalinngangen, en inngang som måtte dempes ved å tilby investorer null i rente.
Japan hadde sin spektakulære finansboble på slutten av 1980-tallet.
USA og Storbritannia hadde liknende opplevelser i 2008, og Euro-landene sliter med så mange strukturelle problemer at det ikke er plass til å nevne dem alle.
Likevel tror jeg det er fem universelle forklaringer på fenomenet. Fem faktorer som i varierende grad er relevante for de fleste modne industriland.
Demografi – aldrende befolkninger i velutviklede landskap. Japan hadde i fjor en kvart million færre fødsler enn dødsfall.
Selv om fødselsraten for kvinner raskt skulle ta seg opp til 2,1 barn per kvinne, slik at nye kohorter reproduserer seg selv, vil befolkningen falle de neste femti år.
Også i de fleste europeiske land går nå befolkningen ned, mens antall fødsler i USA i
fjor var skuffende svak.
Små barnekull gir naturlig økt gjennomsnittsalder over tid.
Også konsumvaner endres jo eldre du blir. Man blir mer forsiktig med årene og mindre opptatt av motebildet. Jo eldre du blir, desto mindre BLING trenger du. Det er ikke uten grunn at reklamene som omgir oss henvender seg i hovedsak til den yngre garde.
Men det er ikke bare etterspørselsforhold som driver oss. Produksjonslivet er i endring.
Vi har alltid hatt teknologisk fremgang i form av nye oppfinnelser, maskiner og handelsmønstre som bidrar til å gjøre hver arbeidstime mer verdifull.
Det nye nå er at vi har en serie endevendene teknologier. Litt på samme måte som da bilen tok over for hest og kjerre, og utraderte millioner av arbeidsplasser, kommer det i dag nye teknologier, som er lite arbeidskrevende, og som utkonkurrerer næringer med horder av arbeidsfolk.
Instagram, med noen få ansatte, gjør mye av det samme arbeid som Kodak gjorde med 150 000 ansatte på 1970-tallet.
Det kommer mer. Roboter som tar menneskejobber, nettjenester som gjør forleggere og aviser overflødige, og algoritmer som tar over for ulike typer kontorarbeid. Netthandelen legger hovedgatene i mang en småby øde. Og snart får vi førerløse biler som kan utradere millioner av sjåførjobber.
En tredje forklaring, i tillegg til demografien og de nye teknologier, er den økte gjeldsgrad som aktiv pengepolitikk gir over tid. Sentralbankene har lært å stimulere konjunkturene, ved å senke rentene i dårlige tider tilstrekkelig til at etterspørselen etter varer og tjenester normaliseres igjen. Blir konjunkturene sterke nok, kan renten i teorien settes raskt opp.
Imidlertid ser det ut til at rentetoppene blir stadig lavere. For hver konjunkturnedgang som løses ved hjelp av kredittvekst, vil vi se nye økninger i gjeldsgraden. Og stigende gjeldsgrad øker følsomhet i økonomien for rentehevinger.
Jo høyere gjeldsgrad, desto mindre rentehevinger kreves for å tvinge samfunnets gjeldsslaver i kne. Gjeldsslaver, som jo nettopp har blitt det de er, som følge av store innkjøp, og som derfor har det meste av det beste, unntatt kredittverdighet.
Derfor kjøper de heller ikke så mye mer, når rentene kuttes ved neste uår.
En kan si at det å forfølge et inflasjonsmål over tid leder til så høy gjeldsgrad at renta må holdes lavt på lang sikt.
Politikerne må også få noe av æren for de ekstraordinært lave rentene. Globalt blir det bare ikke nok offentlige underskudd til å suge opp sparemidlene som blir til overs i den private sektor.
I våre aldrende og deflatoriske samfunn spares det mye. Sparemidler som vanskelig får utløp i private markeder, som har nok av kontorer, hoteller og handelslokaler fra før.
Regjeringene må da sope opp midlene og bruke dem på offentlige utgifter. Anført av sine finanseksperter, nøler imidlertid mange regjeringer med å suge opp landets sparemidler. Det vil som oftest kreve betydelige budsjettunderskudd.
Ingen av disse forklaringene er konjunkturelle. Derfor er det grunn til å regne med at renta forblir nær null i vår levetid, både av demografiske, teknologiske, finansielle og politiske grunner.
Den femte grunnen: svake konjunkturer, taler for seg selv.
Poenget med denne blog var imidlertid å påpeke at høy arbeidsledighet og lav inflasjon ikke på langt nær er de eneste argumentene for å holde renta lav.
For de lange rentene er konjunkturbildet heller ikke så viktig som de fire overnevnte faktorene:
– Demografi
– Teknologi
– Økt gjeldsgrad
– Systematiske spareoverskudd – selv til negative sparerenter