Uansett hvor mye penger Jim Clark tjente, var han søvnløs klokken to om morgenen, undrende på hva det nye nye ville bli.
Det mest minneverdige avsnitt i Michael Lewis leseverdige bok ‘ The New New Thing: A Silicon Valley Story’, er for meg akkurat disse ord, hvor forfatteren forsøker å få frem gründerånden. Sette ord på hva det er som får aldrende, rike mennesker til alltids å løpe rundt på jakt etter nye innovasjoner.
Lewis har i år skrevet (den ikke fullt så gjennomførte) Flash Boys hvor han redegjør for algoritmenes vekst på Wall Street. Også her følger han enkeltskjebner, som blir fartøy for hans fortellinger. Interessant er det å se at maskiner ikke lenger bare automatiserer fabrikkarbeid, men også aksjehandel, rådgiving og sortering av søkerbunker til nye jobber.
Nye teknologier har virkelig endret på mangt og meget, men analysene av vår tids mange innovasjoner kan fort bli en samling anekdoter, videosnutter med førerløse biler og flyvende droner, uten at man ser bredere samfunnsmessig virkninger av det Eric Schmidt og Jared Cohen i ‘The new digital age’, kaller ‘et anarkistisk eksperiment (ved hjelp av internett) med hele jordas befolkning som deltakere’.
I sin bok prøver de å se samfunnsmessige endringer av alle innovasjonene rundt oss.
Jeg vet ikke om de lykkes helt med sin fremstilling, og det er ikke lett å være for sikker på hvordan vår hverdag og makroøkonomien vil endres. Her er det måleproblemer.
Jeg tok derfor et skritt tilbake og leste den nydelige ‘GDP: A brief, but affectionate story’ . En bok som forteller oss at nei, det er ikke lett å få øye på Facebook, Google og Amazon i BNP-tallene.
Dette er selskaper som har enorme børsverdier, men få ansatte. Deres virksomheter kan redusere BNP mer enn de bidrar, fordi de
utkonkurrerer tusenvis av små og mellomstore bedrifter med hundretusenvis av arbeidsplasser.
Kanskje er et av de viktigste kjennetegn på de nye teknologier, at de, i hvert fall i første omgang, ødelegger flere arbeidsplasser enn de kreerer?
I dag kan alt fra milliardærer og studenter til Masaikrigere finne millioner av gratis applikasjoner på internett. Applikasjoner som i hovedsak setter spor i nasjonalregnskapene som følge av sine fotavtrykk på kostnadssiden.
Teknologiske endringer som trolig har størst virkning i fattige fremvoksende økonomier. Masaifolket, som jo ikke har noe skriftspråk, kan nå surfe, snakke og handle på mobiltelefoner. De tar skrittet fra fangst og jegersamfunnet, til den moderne tid bare ved å plukke opp en mobiltelefon.
Det bisarre er at i denne mobile verden, hvor du i teorien kan jobbe like godt på en fjellknaus som på et kontor, så føler de innovative menneskene et behov for å sitte tett sammen, på noen få tuer.
Aldri før har ungdom hatt så sterke drømmer om å bo i byer som nå. På noen få steder, som Silicon Valley i Kalifornia, Silicon Alley i New York, Nairobi I Kenya og Mumbai i India, flokker ekspertisen seg sammen for å konkurrere og utveksle ideer.
Mange skriver om nettverkseffekter og klynger, men det er noe uforklarlig om hvorfor bare noen få steder utvikler slike trendsettende dynamiske miljøer. Biotoper, med ekstremt dyre kvadratmeterpriser, hvor du naturlig nok lett kan rekruttere, men også like lett miste gode medarbeidere.
Slike steder er det som regel høyskoler, et vel av kulturtilbud og alle typer folkeslag. Men jeg må innrømme at jeg selv ikke helt forstår hvorfor man må klumpe seg sammen. Forstår ikke hvorfor akkurat Kenya har blitt ledende på betalingsløsninger for mobiltelefoni.
Noen land henger etter, og det er med sorg at en må konstatere at Euro-landene sliter. Lav utdanning, få entrepenører og sosiale system som først og fremst søker å ta vare på den bedre middelklasses privilegier, stimulerer ikke til nytenkning. Eliter som bare elsker bøker alá Thomas Pikettys lengselsfulle ‘Kapital i det 21. århundre’.
Ikke rart at mange av Euro-landenes beste ungdommer emigrerer. En europeisk brain drain, om du vil.
Den viktigste boken jeg har lest i år, om vår nye tid, er ‘The Second Machine Age’ av ERIK BRYNJOLFSSON og ANDREW McAFEE. På en pedagogisk måte presenteres både de nye teknologier, hvilke næringsomstillinger vi har i vente, og vyer for fremtiden. Vyer som ikke bare er beroligende lesning.
Det virker som om fremtiden tilhører de få briljante hjerner som klarer å komme opp med nye applikasjoner, løsninger, for befolkningens små og store problemer. Løsninger må ikke bare lages, men også selges, hvilket gjør de beste selgerne av disse løsningene helt uvurderlige.
De gamle industrikjemper som vi kjenner igjen fra børsspaltene er neppe arnestedet for denne type innovasjon.
Den amerikanske kjempe, Johnson og Johnson, kjenner sin begrensing. Konglomeratet har egne lokaler for unge forskere. Forskere som kan komme og gå som de vil, uten forpliktelser eller føringer fra konsernet. Finner de på noe lurt, og salgbart, kan de ta det helt fritt med seg til hvem de vil, etter at Johnson og Johnson har fått gitt et tilbud om videreføring i selskapets regi.
Et eksempel til etterfølgelse?
Bøker bør leses i sammenheng. Litt tilfeldig kom jeg over ‘Creativity Inc.’. Forfatteren Ed Catmull, som senere gjorde stor suksess med filmselskapet Pixar, forteller her om sine første arbeidsår, hvor han delte kontorfellesskap med flere ivrige teknologer, der i blant Jim Clark
Ja, det er nok slik som M. Lewis skriver i sin versjon av Silicon Valley: Jim Clark er et unikum, men selv de beste av oss har vært avhengige av mentorer og gode kollegaer i unge år.
De nye teknologier ser paradoksalt ut til å gjøre oss mere avhengige av å treffe hverandre, enn da vi satt bak låste kontordører.
En varmende tanke, på denne siste dag av 2014.