Av og til er det viktigere at en bok er velskrevet enn at den er tidsaktuell.
En av de bøker om konjunktursvingninger som har gitt meg mest glede i året som gikk, er The Battle of Bretton Woods; (Benn Stell, 2013), nettopp en bok som gir leseren mange små og store gleder.
Her vises de to motpoler, ved forhandlingene om et nytt globalt finansielt system mot slutten av andre verdenskrig, britenes John Maynard Keynes og amerikanernes Harry Dexter White.
USA fikk sin vilje da stormakten var krigens ubestridte seierherre.
Alle andre land enn USA måtte ha balanse over tid i sin utenrikshandel. Balanser, i amerikanske dollar, en valuta som bare USA kunne trykke opp.
Et system som tillot perioder med midlertidige underskudd i utenrikshandelen. Det nyopprettede, IMF, skulle overvåke utenrikshandel og finanser, slik at alle dets medlemsland hadde langsiktig bærekraft i sin utenrikshandel og bevarte en viss kredittverdighet.
Fristelsen ble stor for den suverene verdensmakt å leve over evne. USA importerte varer og tjenester med papirsedler som betaling.
Papirsedler som gradvis fikk mindre verdi i reelle termer.
Det høres deilig ut, å leve av import med pengetrykking som eksportindustri, men motstykket var eksport av arbeidsplasser. Europa ble raskt re-industrialisert. Ikke minst takket være at hundretusenvis av arbeidere kunne jobbe i bedrifter som solgte varene sine til det forjettede land.
Et konjunkturmønster ble skapt. Et mønster hvor oppgangstider i USA ga støtet til en amerikansk importboom, som sugde til seg varer og tjenester fra hele verden, også fra Europa.
Tidvis brøt systemet sammen. Når amerikanernes underskudd ble for uhåndterlige, som i 1971, gikk Bretton Woods systemet i oppløsning. På slutten av 1980-tallet kollapset verdien på dollaren, noe den gjorde på nytt i tiden før finanskrisen 2008.
Den dag i dag er imidlertid fortsatt dollaren verdens viktigste sentralbankvaluta.
Europa står også fortsatt i et litt merkelig avhengighetsforhold til USA. Bøker som The Euro Crisis and It’ Aftermath (J.Pisani-Ferry), og The Shifts and the Shocks (M. Wolf) forteller i detalj historien om hvordan Europa manøvrerte i årene etter finanskrisen. En historie om hvordan europeere sliter med å skape sin egen konjunkturoppgang.
Under kriseforhandlingene rundt den greske statsgjeld høsten 2011, var det USAs president Barack Obama som måtte lede forhandlingene mellom Euro-landenes statsledere. Uten amerikanere til stede, ville aldri europeere klart å heve seg over sin nasjonale smålighet og komme til en fornuftig avtale.
Euro-landene er imidlertid egenrådige i sin økonomiske politikk, noe som har gitt elendige resultater. Avgjørende var europeernes stramme penge- og finanspolitikk i 2011-2013, som rett og slett ble mer enn innenlandsk etterspørsel tålte, med en sær-europeisk nedgangstid som resultat.
Euro-landene ønsket den gang både å hindre inflasjon i Tyskland, og å reformere de mest skadeskutte perifere økonomiene, blant annet ved hjelp av nedsatte priser og lønninger. I sum ble den økonomiske veksten kvalt, noe som preger også årets konjunkturbilde.
Resultatet av lange perioder med lav vekst ble skyhøy arbeidsledighet, og dagens lefling med deflasjon for regionen som helhet.
Uflaks har Europa også hatt. Nå rammes Europa av kaos og krise i Russland. Det haster for Euro-landene å få til noe selvstendig, innenlands økonomisk vekst.
Utsiktene er ikke lyse. Kredittveksten er fortsatt svak i de fleste Euro-land, og på nyåret vil trolig inflasjonen snu til å bli negativ. Dette til tross for at renten er minimert, valutakursen svak, til tross for at Euro-landene har oppnådd enorme overskudd i utenrikshandelen.
Bretton Woods liknende overskudd er det som nok en gang holder liv i europeiske fabrikker. Også neste år vil eksportledet vekst være det beste håp Europas økonomi har for å se oppgangstider. Handelsoverskuddet for Euro-landene kan nå 500 milliarder USD.
Martin Wolf har i sin bok, og i sine aviskronikker, en serie forslag, for hvordan Europa skal komme seg ut av hengemyra. Som de fleste andre økonomieksperter gir han en oppskrift på en suppe av ulike stimuli og reformtiltak som i sum skal gjenopplive Europa.
Den europeiske befolkningen er imidlertid i endring. Yrkesbefolkningen er fallende, gjennomsnittsalderen stiger, og de lave rentene gjør pensjonsforpliktelsene stadig tyngre å bære.
En kan alltids diskutere om sentralbankrenten i Frankfurt bør bli negativ på nyåret, men vi bør alle være enig om at Europas aldrende befolkninger neppe vil få behov for renteoppgang i vår levetid.
I mangel av økonomisk vekst blir fordelingen av goder svært så viktig for europeere. En status quo etableres hvor:
– de gamle tviholder på sine pensjoner,
– de middelaldrende kjemper for å bevare sine rettigheter, unngå innovasjon og konkurranse
– og de unge fester bort sine beste år
Takk og pris for amerikanerne.