Midt oppe i lesingen av Martin Wolfs ‘The shifts and the shocks’, om vår tids finanskriser, erkjenner jeg at jeg neppe kommer til å lese den ferdig. Ikke fordi den er dårlig, men det er og blir en serie velmente reportasjer, råd og analyser, som mangler et sammenhengende tankeskejma.
Litt merkelig i grunn, fordi han sier det så tydelig i sin kommentatorspalte i Financial Times, hvor jeg har tatt meg den frihet å utheve hovedpoenget:
In my book The Shifts and the Shocks, I argue that pre-crisis trends – huge global current account imbalances, rising inequality and weak propensity to invest – had already created weak underlying demand in high-income countries. The de facto response of policy makers was toleration, if not promotion, of credit booms. When these collapsed, extraordinary policy easing was needed both to replace the lost demand impetus from the credit bubbles and to offset the drag on demand from debt overhangs, predominantly in private sectors: too many people had borrowed too much.
På godt norsk: av strukturelle grunner har de vestlige økonomier vært sårbare for fall i etterspørselen etter varer og tjenester. Fall som myndighetene har prøvd å lindre, og dempe, ved å promotore økt kredittvekst. Gjerne ved hjelp av rentekutt. Rentekutt som har gitt børsrekorder og investeringsboom, uten at konsumet har holdt tritt.
Resultatet av slike kredittbobler er bare enda større kredittap fra skip i opplag, halvfulle restauranter, halvtomme nye kjøpesentre og gjeldsfinansierte maskinkjøp. Alt finansiert av stadig billigere gjeld. Dette er investeringer som driver frem overkapasitet, fallende husleier, lønninger og priser, og som i siste instans leder til finanskriser.
Før eller siden må alle økonomer ta inn over seg at med mindre konsumet bedres, vil overinvesteringer drive frem en konkurs-tsunami. Det er bare økt konsum som kan få opp kapasitetsutnyttingen av alle disse nyinvesteringene til mere normale nivåer.
Et lite hjertesukk: Det er så deilig å høre politikere og tilsynsmyndigheter oppfordre fromt til nyinvesteringer i:
– Utdanning
– Teknologi
– Veier/Bruer/Tunneler
– Fabrikkanlegg
– Kontorer/ Hoteller/Kjøpesentre/Lagre
– Skip/rigger/oljeledninger
Og fromme har vi vært. Investert, lest og regnet, men altså: Konsumet henger ikke med.
Før eller siden må konsumet ta seg opp, ellers blir overkapasiteten og deflasjonstendensene bare større og mer alvorlige.
I mangel av et konsumoppsving kan ikke renten gjøre annet enn å falle. Får vi ikke noe kjøpefest selv ved null i rente, vil også vi i Norge, før eller siden, måtte ty til kvantitative lettelser i pengepolitikken.