Mang en sentralbanksjef lengter sikkert tilbake til de dager hvor rentene kunne heves i straff mot uansvarlige skattelettelser og lønnstillegg, eller senkes til glede for en takknemlig befolkning som på denne måte ble hjulpet ut av lavkonjunkturen. Men det er lenge siden det!
Verden av i dag preges dessverre av deflatoriske tendenser, fra tre kilder:
– overkapasitet i de fleste næringer,
– unormal høy arbeidsledighet i de fleste land,
– teknologisk fremgang som kutter kostnader og snur opp ned på tidligere suksessrike industrier.
Renta er i mange land er satt nær null, uten at det nødvendigvis hjelper. Noen spør seg om det bare gjør vondt verre.
Hvis du i utgangspunktet har overkapasitet i produksjonslivet med mange arbeidsledige og halvtomme bygninger, vil null i rente kunne sette i gang nybygg fra byggherrer som blindt tror på normal inflasjon om noen år. Forventningene om inflasjon blir selvødeleggende.
Ja, det blir litt høyere temperatur i økonomien i det alle de lånefinansierte byggene settes opp, men økonomien blir iskald etter at byggeperioden er over, og landet er fylt opp av flunkende nye kontorer, hoteller og kjøpesentre. I siste instans gir nullrentepolitikken, økt overkapasitet, stigende arbeidsledighet og deflasjon i form av fallende husleier. All fremtidsoptimisme fordunster og renta må holdes nær null – til evig tid.
Sentralbankene må gjøre mer, enn bare å minimere rentene. De må øke bankenes lånekapasitet ved å kjøpe verdipapirer fra bankene, slik at de får frigjort midler til nye utlån.
Både den britiske og den amerikanske sentralbanken hatt suksess med å følge opp nullrentepolitikken med program hvor det foretas enorme kjøp kredittpapirer.
I USA har man nylig avsluttet sitt kjøpsprogram for obligasjoner. Et program som varte i seks år og nådde 30 000 mrd kroner, eller om lag en fjerdedel av BNP. Sentralbanken spår, uten å love noe sikkert, at den første renteheving kommer neste vår, uten at det så langt er ingen tegn til noe inflasjon – fem år etter konjunkturoppgangen startet.
Japanerne har lyttet og lært. Myndighetene i Japan ønsker nå å gjøre to ting samtidig. Konsolidere statsfinansene og gi økonomien et løft. Pengepolitikken må være heroisk. Den skal være ekspansiv nok til å oppveie effektene av skatteøkninger, og den skulle også gi økonomien et puff. Det i en situasjon hvor rentene har vært minimert i 19 år.
Den japanske sentralbanken skal fra nå av kjøpe obligasjoner motsvarende 15 pst av BNP hvert eneste år, i flere år fremover. Gitt at de fleste obligasjonsrenter allerede er rekordlave, ser hovedeffekten av dette flomvarsel for yen, i første omgang ut til å være en svekket valutakurs.
For Europa er ikke en svekket yen-kurs noen spøk, da mange europeiske industribedrifter daglig utkjemper harde slag med sine japanske frender om nye kontrakter. Seks år etter finanskrisen er det fortsatt ikke noen klar bærekraftig vekst i de 18 Euro-landene. Ser en bort fra Tyskland er produksjonen i Euro-landene lavere i dag enn den var før krisen inntrådte.
Den Europeiske Sentralbanken må derfor også kjøpe verdipapirer. Også de må svekke valutakursen.
Svakere Yen og Eurokurs, har store virkninger for Sverige, som jo fortsatt er en betydelig industrinasjon.
Nylig gikk også Riksbanken over til å føre nullrentepolitikk. Midlertidig, tror svenskene selv, men all erfaring viser at nullrenteregimer varer mye lengre enn antatt på forhånd.
Små land må tillegge valutakursen enda større vekt stormaktene gjør, og Riksbanken kommer smått om sen til å innføre kjøpsprogram for verdipapirer, hvis svenskekrona forblir sterk. Faren er at den styrker seg videre når også ESB kommer i gang med sin likviditetsflom.
Også Norge har utnyttet lavrenteæraen til å bygge altfor mange lånefinansierte rigger, skip, kjøpesentre og kontorer. De nærmeste år vil kredittetterspørselen fra foretakene være minimal.
Norges Bank kommer etter hvert til å stå overfor ubehagelige valg. Valg mellom å fyre opp det private konsum, lånefinansiert med stigende boligverdier som pant, eller akseptere en guffen norsk lavkonjunktur, hvor arbeidsledigheten stiger, antall konkurser eksploderer og krona holder seg sterk.
Ja, jeg har også sett dagens valutakurser, men det er egentlig bare et spørsmål om tid før også Norges Bank vippes ut av sin komfortsone. Vi vil før eller siden måtte tilpasse oss vår omverdens rentenivå. Den vil neppe tilpasse seg våre renter.
Vi får også hvert fall håpe at arbeidstagerne ser alvoret i dagens situasjon, og aksepterer samme lønnsvekst som hos våre handelspartnere: om lag 2 pst i året. Sentralbanken har her en viktig rolle: Senk inflasjonsforventningene. Ja, inflasjonen kan bli høy i perioder, som nå, hvor kronekursen svekkes, men underliggende blir den minimal, hvis resten av verden sliter med deflasjonstendenser.
Uten kontinuerlig fallende kronekurs er det ikke mulig å holde inflasjonen nær målet på 2,5 pst i vår deflatoriske verden.
Det er farlig for arbeidstagere, investorer og kredittkomiteer å legge til grunn at et lite land, med stor utenrikshandel, skal kunne styre sin egen inflasjon.