Etter 25 år i bransjen er det ikke fritt for at jeg får litt déjà vú av finansnyheter.
Så også skjedde når jeg hørte om SR-Banks bud på Sandnes Sparebank i går kveld.
For min egen del var det fusjonen DnC og Bergen Bank på slutten av 1980-tallet som var den skjellsettende opplevelsen. DnC var den gang allerede på vei ut av krisen, og så lys i enden av tunnelen. Det viste seg, som vi i ettertid vitset om, at det var Bergens-toget som kom i mot oss!
Husker jeg rett, fikk Bergen Bank sine porteføljer, litt senere, og etter at fusjonen var gjennomført, mye av de samme skadene som DnC allerede hadde reparert. De gamle DnC aksjonærene som ble med over i den nye banken, fikk gleden av å ta en ny runde med tap.
I fusjonsprosessen ble det naturlig nok en kamp om posisjoner, med sterk regional kniving mellom Bergen og Oslo. Det var ikke fritt for at lokalpolitikere også engasjerte seg. Mye av arbeidsdagen gikk med til å posisjonere seg i forkant av fusjonssamtalene. Kundemøter ble utsatt, og de fleste mellomledere ble eksperter på å tegne organisasjonskart. Slik gikk no dagan.
I sum var vel egentlig fusjonsprosessen til størst glede for konkurrentene til den nyfødte kjempen DnB.
Jada, analogien til dagens fusjon-, eller oppkjøpsforsøk i Rogaland halter. Norge er langt rikere enn det var den gang, og står neppe foran krise og krakk à la 1992. Vi vil neppe kjøre renta opp for å forsvare kronekursen, slik Norges Bank gjorde den gang – med katastrofale resultater for norsk næringsliv.
Likevel er det verdt å minne om at fusjonsprosesser aldri er enkle. Sandnes Sparebank er i dag noe helt annet enn det var i årene før finanskrisen, og er en mye sunnere bank enn DnC var, da de inngikk fusjonssamtaler med bergenserne. SR-Bank på sin side, har i dag neppe forødende tap av den type Bergen Bank i sin tid gikk svanger med.
SR-Bank har vel egentlig endret karakter i senere år. Endret seg til å bli en verdig konkurrent til storbankene innen olje/offshore-finansiering og i verdipapirmarkedene. Vel så mye ‘investment bank’, som sparebank.
Vi i Eika Alliansen har også erfaringer av langt nyere dato, som kan være av interesse for fusjonsprosesser.
To nærstående banker i Eika Alliansen kom nylig sammen til å bli Jæren Sparebank, men kun etter at den første forlovelse ble brutt. Et brudd som hadde sammenheng med motstand fra de ansatte. Det tok lang tid før de ansatte ble komfortable med tanken på å takle alle omstillingene som kommer etter en sammenslåing av to banker.
Først etter et par år, var relasjonen bankene i mellom blitt sterke nok til at sparebankene Time og Klepp kunne lansere en ny runde, og denne gang, velykkete fusjonsforhandlinger.
I årene etter at jeg sluttet i DnB fikk storbanken lov til å fusjonere med både Postbanken og Sparebanken NOR/Gjensidige. Løfter om filialer viste seg å ikke være evigvarende. Tidligere småbanker som gikk inn i Sparebanken NOR for å bevare en viss selvstendighet, sitter i dag igjen med kun en minibank og et gavefond.
Ikke vet jeg om en fusjon mellom SR-Bank og Sandnes Sparebank vil være av det gode på lang sikt for regionen, og for bankenes aksjonærer. Avisoverskriftene bringer imidlertid tilbake lite hyggelige minner fra unge år, fra den gang jeg selv var med på fusjonsmoroa.
Av og til er det godt å tenke på at man har passert de første 50.