– Vi kan jo ikke gå på null, Hjalmar Andersen, skøyteløper
De fleste renteanalytikere gauler om at renten må normaliseres. Har du glede av slikt bør du neppe lese mer, for jeg liker ikke å ta livsløgnen fra folk. Det er dessverre ganske så usannsynlig at det er noen normal norsk rente der ute å få øye på.
Japan erfaringer viser at normaliseringsskolen egentlig er bare teologi, rene skjære tøv. Så lenge jeg har vært i bransjen har de fleste eksperter med doktorgrad i økonomi sagt at japanske renter skal stige. Det har de gjort – NOT. Tvert imot har de ikke gjort noe annet enn å falle. Ekspertene kunne ikke tatt mere feil om de hadde prøvd.
Nå som lange japanske renter har falt under et halvt prosentpoeng, ville jeg tippe, og det er ren gjetning, at de før eller siden kommer opp. Men fra Tokyo får vi i dag signaler om en ny runde finanspolitisk tilstramning – i kombinasjon med pengepolitiske lettelser. Det ville ikke forundre meg om vi først fikk ny halvering av rentenivået, før renten – en eller annen gang i fremtiden – kan komme noe opp.
Jeg har egentlig litt vanskelig for å se hvordan også Norge skal unngå minimerte renter. Mange rentekutt er det det vi har i ventet fra Norges Bank – en eller annen gang i fremtiden.
Våre naboer er slitne. Euro-rentene må tilpasses vårt aldrende, gjeldsatte, og gjennomregulerte kontinent. Samfunn som har et teknologifattig næringsliv, med dårlig utdannet ungdom som har fått altfor lite arbeidserfaring i unge år.
Noen av landene, og Italia i sær, har ikke hatt økonomisk vekst i dette årtusen. Skulle Euro-renten settes opp før italiensk økonomi kommer til hektene igjen, vil den italiensk stat med all sannsynlighet slå seg selv konkurs, med en samlet gjeld på om lag 20 000 milliarder kroner.
Nordmenn får bare lære seg å leve på et kontinent hvor den viktigste sentralbanken har minimert sine renter. En ekstremrente som før eller siden vil trekke ned også Norges Bank sine renter.
Et lavrenteregime som kan bli ganske langvarig. Noen selvforsterkende mekanismer som et nullrenteregime har:
Økt pensjonssparing – når renten faller mot null faller også folks langsiktige forventede rentenivå . Og når aktuarer kutter sine renteanslag, utløses økte krav til finansiell sparing fra pensjonskasser og livselskap til alle som har ytelsesbasert pensjonsordninger. Slik konsolidering er vel og bra, men i det korte perspektiv leder det til redusert forbruk, økt arbeidsledighet og behov for ekstraordinært lave renter.
Prosyklisk tilsyn – Økte krav til banker i kjølvannet av rentefall leder til økt sparebehov fra finanssektoren. Sparemidler som også går på bekostning av dagens forbruk.
Økt usikkerhet – Folk som har trodd på normalisering blir engstelige fordi deres tankeskjemaer blir forstyrret. Litt som mange nordmenn ikke helt klarer å glede seg over en varm sommer, fordi det kan varsle alvorlige klimaendringer. En uro som leder til økt forsiktighetssparing i de mest skuddredde delene av befolkningen.
Disse forhold forlenger lavkonjunkturen i Norge noe. Det som imidlertid gir Norge nær evigvarende lave renter er ikke disse forhold, men det faktum at vi neppe klarer å svekke kronekursen. Verden må være i balanse. Kapitalen vil flyte fritt dit den må gå for å skaffe seg fornuftig avkastning.
Norge er ikke bare et sted du vil ønske å investere dine langsiktige sparemidler. Kongeriket vil også tiltrekke seg nye talentfulle innvandrere, som vil jobbe, bo, og gi familiene sine trygge oppvekstmiljøer. Pengene vil før eller siden også strømme til gamlelandet.
Hjallis tok feil, ikke bare er det mulig å gå på null. Det er trolig noe vi må venne oss til å gjøre, hvis kronekursen forblir ubehagelig sterk for vårt næringsliv i årene som kommer.