Det er noe rørende å lese om barn av i dag som ønsker seg tv-serier fra 1970-tallet, en tid da alt var tilsynelatende normalt. Datidens TV-familie var amerikansk med en blendende vakker og alltid lykkelig husmor, to-tre kjernesunne barn, og en pappa som hadde en eller annen slags jobb, som tydeligvis ikke var så altfor krevende. Bare godt betalt.
Litt på samme måte hungrer finansanalytikere etter noen normale renter, ved å saumfare de flotte datasettene vi har fra de siste år av det forrige årtusen.
Problemet er selvfølgelig å vite om vi kan bruke gamle tidsserier til å si noe om fremtiden. Det er godt mulig at bak tilsynelatende enkle gjennomsnitt ligger det stor ustabilitet.
Kanskje det rett og slett ikke finnes noe normalitet?
En tolking av kredittsykelenes historie er at den moderne versjonen av denne type sykel startet for alvor i USA ved den finansielle deregulering på begynnelsen av 1980-tallet. En deregulering som frigjorde en latent låneetterspørsel i hele økonomien.
I oppløpet til krakket på New York børsen i 1987 hadde de fleste amerikanske sektorer (husholdninger, bedrifter og de offentlige sektorene) rukket å bli sterkt forgjeldet. De økonomiske nedgangstidene som fulgte børskrakket, ga USA sin store sparebankkrise.
Nedgangstider som måtte heles med store rentekutt.
Siden den gang har amerikanerne, og andre, brukt rentevåpenet til å finstyre konjunkturene, men med stadig dypere historiske rentebunner når økonomien var preget av uår og nedgangstider.
Stadig større doser av gjeld måtte til for å løfte BNP-veksten fra resesjonslignende tilstander. Gjelden vokste langt raskere enn inntektene.
Ikke helt unaturlig. I moderne samfunn, som USA, er det meste av infrastrukturen på plass. Folk flest har strengt tatt det de trenger. Når renten kuttes, vil de som ønsker seg mere lån, trolig ha en god del gjeld fra før. De må lokkes med helt eksepsjonelt gode tilbud for å låne mer.
Mange eldre, og de utgjør en økende andel av den amerikanske befolkningen, er rentenister, og taper på rentekutt. De vil kutte sitt forbruk når rentene faller.
Med andre ord er ikke kredittsykelen et gjentagende fenomen alá en sinuskurve. Stadig mer forgjeldet blir et samfunn som i hovedsak bruker rentevåpenet til å regulere marsjfarten i økonomien. Jo eldre befolkningen er, desto mindre positiv effekt har rentekutt på samlet etterspørsel etter varer og tjenester.
Faren med en pengepolitikk hvor gjeldsgraden systematisk øker, er at gjelda i siste instans kan bli for stor, med insolvens som resultat. Bare markedenes frykt for mislighold kan ødelegge sterkt forgjeldete samfunn.
I årene etter finanskrisen har de korte amerikanske rentene holdt seg nær null. Så sterk forgjelda som amerikanerne er, har ikke selv minimerte renter vært nok til å få folk til å låne mer.
Ekstraordinære stimuli, hvor det offentlige tok på seg enorme mengder kredittrisiko, i hovedsak via sentralbankens seddelpresse, måtte supplere nullrentepolitikken.
De siste par år har amerikanerne fått tilbake noe systematisk økonomisk vekst. Fredagens arbeidsmarkedsrapport for september viste både god vekst i antall jobber (248 000) og en økning i den gjennomsnittlige arbeidsuke (fra 34,5 til 34,6 timer).
Svakheten er imidlertid at lønnsveksten fortsetter å utebli (+2,0 pst på året til september). BNP-veksten er med andre ord fortsatt gjeldsfinansiert.
Markedene spekulerer nå på hvor høy USD-renta skal i årene som kommer. Første renteheving fra den amerikanske sentralbanken antas å komme i løpet av neste år. Det ser ut som om man priser inn en interbankrente i dollarmarkedene for årene 2020-2024 på om lag 3,5 pst.
En rente som virker altfor høy, gitt den sterke gjeldsettingen som må til for å holde veksten noenlunde intakt frem til da. Uten inflasjonsfarer på horisonten er det ingen hast med å øker rentene nevneverdig.
Og inflasjonen blir ikke som den var, før lønnsveksten dobles.
Mange skulle ønske det var annerledes, men vi finner neppe noen normalitet som ligner på min barndoms idealer i årene som kommer. Vi finner heller ikke tilbake til normale USD-renter, hvis det noensinne har vært noen normalitet å finne.
Hvis det er noen trøst, var den normale familie fra den gang også bare et glansbilde. Hor, fyll og narkobruk plaget mang en amerikansk småbarnsfamilie i de glade 70-årene. Noen av de datidens største TV-stjerner har i ettertid brettet ut om sine ville liv bak scenen.
Kanskje verden aldri har vært normal?