– Jan, synes du alt er farlig? Spurte en oppgitt nabo meg, etter at jeg var i media med nok en advarsel.
Det er et sikkert høsttegn at makroøkonomiske risker popper frem i ulike analyser fra sjeføkonomer, og jeg er vel en av de mest ivrige etter å lete frem de dystreste temaer.
Så la meg heller spørre leseren, hva er det ikke å like ved?:
– Russiske tropper i Ukraina
– Svake tall fra kinesisk økonomi
– Frankrikes meldinger om at de neste år sprenger EUs grense for statsfinansielle underskudd
– Sveriges kaotiske valg
– Fallende estimater for etterspørselen etter olje?
Vel, faktum er at jeg er kjempeoptimist, en av verdens aller største, om ikke den aller mest utrerte, på noe som ligger geografisk ganske så nær:
Norges Bank kommer før eller siden til å halvere sine renter; Halleluja!
Ja, det er egentlig de samme kreftene som vil drive norske renter nedover, som det du finner i markedene for epler, klær, sko og elektronikk. Markedskrefter kalles de.
Slik Europa nå stevner, blir det svært vanskelig for Den Europeiske Sentralbanken (ESB) å gjøre annet enn å holde sine renter nær null. Nær sagt til evig tid.
Dette blir en fremtid hvor norske renter umulig kan falle under de tyske, uansett hvor mye Norges Bank skulle kutte rentene. Derfor blir det fristende for investorer å kjøpe seg en norsk kontantstrøm, lånefinansiert i nullrenteland. Den nominelle avkastning forblir systematisk høyere her enn i Frankfurt.
I dag fikk vi melding om at dansker kjøper norske Get. Er denne handel egentlig noe annet enn et lånefinansiert kjøp av gode norske kontantstrømmer hvor investoren betaler fint lite i rente?
Her er mitt yndlingsscenario: I enkelte perioder, de neste ti til tjue år, vil Norge få sterk kapitalinngang fordi vi har fristende høye renter å tilby verdens utarmede sparekasser. En kapitalinngang som tvinger krona til tidvis ubehagelige sterke nivåer. Smertelige nivåer som kun kan lindres med rentekutt fra Norges Bank. Tidspunktet for kutt blir i dette scenario svært så vanskelig å spå. Men kuttene kommer – bare krona blir sterk nok.
På torsdag er det rentemøte i Norges Bank. I den pengepolitiske strategirapport er det plass til å presentere briljante analyser, i mange farger og ved hjelp av tre-dimensjonale figurer.
Fokus må imidlertid være på de tre hovedtemaene som er til behandling.
– Renten, uendret denne gang!
– Rentebanen, her må de trå til og overraske litt, ved å si at Norge ikke hever renten nevneverdig før ESB gjør det. Med andre ord: Ingen særnorsk renteoppgang. Det vil overraske en god del analytikere, men være i tråd med markedsforventningene frem til 2017.
– Råd til den motsykliske kapitalbuffer: En gradvis økning mot full innfasing, i et tempo tilpasset bankenes resultater, og deres internasjonale konkurranseforhold.
Jo mer du tenker over det, desto klarere blir konklusjonen: I en æra hvor ESB holder renten nær null, er endringer i den motsykliske kapitalbuffer det viktigste styringsverktøy norske myndigheter har i penge- og kredittpolitikken.
Rentestimuli som kommer av hensyn til valutakursen, må oppveies med økninger, og etter hvert full innfasing, av den motsykliske kapitalbuffer. Hvis rentekutt får husholdningene til å øke sine gjeldsgrad raskere enn de allerede gjør, må bankenes buffer øke.
Klør meg egentlig litt i huet.
Klarer ikke folk å se at i mangel av norske rentehevinger, som jo ikke kommer med Frankfurt i null, så vil den motsykliske kapitalbuffer stige i takt med at sparemidler skyller inn over de norske kapitalmarkedene?