Det er vanskelig å lage kortsiktige økonomiske spådommer.
Makrofolket har egentlig ikke noe godt analyseverktøy for å si noe om aktiviteten neste uke eller måned. Det blir litt synsing, på bakgrunn av de siste trender. Litt titting ut av vinduet, og lesing av aviser, bøker og surfing på nettet. Og selvfølgelig det vi måtte ha av data. Ferske, ureviderte og dermed usikre tall foretrekkes.
Men vi har altså ingen garanti for at BNP ikke kollapser fra den ene dag til den neste. Hvordan sånt kan skje kommer jeg tilbake til.
Økonomiske nøkkeltall hopper og spretter rundt noen trender. Her er de viktigste:
– Europa, som trolig er det kontinent på kloden hvor levestandarden i dag gjennomgående er høyst, vil eldes, forgjeldes og gradvis miste sin betydning i verdensøkonomien.
– USA og Storbritannia er på vei inn i gjeldsfinansiert renessanse. Spesielt britene tar nå opp ny gjeld i et forrykende tempo, men får også noe mange folkeslag misunner dem; robust økonomisk vekst.
– Kina transformeres fra en klassisk utviklingsøkonomi til et mer modent og raskt aldrende samfunn.
– Norsk økonomi drives i økende grad av de behov våre nye landsmenn har for nye veier, bygg, overføringer og tjenestetilbud. Den norske oljealderens investeringsepoke er på hell. Investeringene stopper ikke opp i oljenæringen, men de vil gradvis avta, og helt slutte med å gi vekstbidrag til BNP.
Alt kan jo endres, men har jeg rett i at det er disse trender korttidsstatistikken danser rundt, gir det finansmarkedene noen opplagte implikasjoner.
– Euro-landene bør holde en sentralbankrente nær null i normale år. Med en antatt trendvekst for BNP på i underkant av ett prosentpoeng per år, og en inflasjon på halvannen, vil den årlige nominelle BNP-veksten svinge rundt 2,5 pst. Publikums lånerenter vil i makro vanskelig kunne falle så lavt. Null i sentralbankrente er til og med for høyt i tider som nå, hvor BNP veksten i Euro-landene ikke klarer et skarve prosentpoeng en gang.
– Forgjeldingen av USA og Storbritannia vil fortsette. Eldrebølgen slår nå inn i deres offentlige budsjetter, og gjør det stadig vanskeligere, nær umulig, å få noe som ligner balanse i statsfinansene.
– For resten av verden er det kanskje like greit at noen folkeslag velger å bli gjeldsslaver. Mange land, inklusive Norge, har behov for å spare enorme kontantoverskudd i internasjonale markeder.
– Også for dollar og pund blir rentene naturlig nok lave. Kreditorer stemmer ikke på at kostnadene ved forgjelding stiger unødig.
– Kina kan eldes med verdighet, eller kollapse. Ikke slik de gjorde en vårdag i 2007 da BNP falt 40 pst, som følge av definisjonsendringer i internasjonale nasjonalregnskap, men ved at folk mister troen på en fremtid uten økonomisk vekst og fremgang. Trolig går det bra. Jo eldre folk blir, desto mindre ønske har de om væpna revolusjon og tilsvarende aktiviteter. Eldrebølgen sikrer kanskje Kina politisk stabilitet?
– Norge har lenge forberedt seg på overgangen til en tidsalder uten vekst i oljeinvesteringene. Vi kan bare håpe at vi mestrer oppgaven. Også for oss ligger det utfordringer knyttet til eldrebølge og akseptering av en ny lavvekstæra. Våre renter kan vanskelig avvike så mye fra de minimerte Euro-rentene.
Vel, hvem vet. Til uken kommer det nye nøkkeltall som vil ergre de store, og garantert gi noen små god grunn til å la seg more. Tallenes dans; swing, tango og vals fortsetter.
Spørs om det er så viktig. Faktum er vel at overnevnte trender heller ikke er så betydningsfulle i hundre års perspektivet.
Eller som Knut Hamsun skrev.
OM HUNDREDE ÅR ER ALTING GLEMT
Jeg driver i aften og tænker og strider,
jeg synes jeg er som en kantret båt,
og alt hvad jeg jamrer og alt hvad jeg lider
det ender vel gjerne med gråt.
Men hvi skal jeg være så hårdt beklemt?
Om hundrede år er alting glemt.
Da hopper jeg heller og synger en vise
og holder mit liv for en skjøn roman.
Jeg æter ved Gud som en fuldvoksen rise
og drikker som bare fan.
Men hvi skal jeg fare med al den skjæmt?
Om hundrede år er alting glemt.
Så stanser jeg virkelig heller striden
og ganger til sjøs med min pinte sjæl.
Der finder nok verden mig engang siden
så bitterlig druknet ihjæl.
Men hvi skal jeg ende så altfor slemt?
Om hundrede år er alting glemt.
Å nei, det er bedre at rusle og leve
og skrive en bok til hver kommende jul
og stige tilslut til en versets greve
og dø som en romanens mogul.
Da er det nu dette som gjør mig forstemt:
Om hundrede år er alting glemt.