Det er ikke lett å tolke de siste røyksignaler fra Den Europeiske Sentralbanken (ESB) annerledes enn at den vil starte et program for kvantitative lettelser – trolig en eller en annen gang før jul.
I helgen var verdens fremste pengepolitiske eksperter samlet i Jackson Hole, Wyoming. Dette er en årlig konferanse for inviterte gjester hvor forskningsarbeider rundt utvalgte tema legges frem til diskusjon. Tilstedeværende er som regel også våre egne sentralbankfolk.
Norske utfordringer ved en overgang til en europeisk variant av såkalt QE kommer jeg tilbake til.
Så sent som ved påsketider i år var det en viss optimisme knyttet til Euro-landenes konjunktursykel. Ekspertene så tydelig bedring i de tidligere så hardt kriserammede periferi-landene, mens sykelige Frankrike hadde gitt næringslivet skatteletter. Stagnante Italia hadde fått en ny ung og dynamisk statsminister.
Utover våren kom det imidlertid flere dårlige nyheter. Konflikten i Ukraina endte med anekteringen av Krim-halvøya, sanksjoner mot Russland og nye militære trefninger i Øst-Ukraina. Russland på sin side reagerte med sine egne tiltak.
Handelen mellom øst og vest vil trolig bli skadelidende i mange år fremover. Fra Finland i nord til Bulgaria i sør vil tusenvis av bedrifter rammes av avsetningsproblemer på det russiske marked. Vestlige bedrifter som har investert store beløp i Ukraina og Russland må ta betydelige nedskrivinger.
Nytt var det også at kineserne satte bremsene på. Det kinesiske salget av europeiske luksusvarer svikter, både fordi de eksklusive segmentene av boligmarkedene, som jo gjerne er fylt opp med europeisk innbo, blir uglesett av myndighetene, og fordi det allerede er for mange tomme luksusboliger til salgs. Nå som kampen mot korrupsjon er i høygear, vil de færreste kinesiske statsledere bli sett offentlig med sine kjære Rolex klokker og Gucci vesker.
Men uansett eksterne nyheter var styrken i Euro-landenes egen økonomi overvurdert i vinter.
BNP i Euro-landene stagnerte i 2. kvartal i år, og det selv før vi ser de fulle virkningene av problemene i øst. Faktum er at når du ser bort i fra Tyskland ligger resten av Euro-landene med brukket rygg. Her vil – i beste fall – produksjonsstoppen i 2007 nås i 2017.
Et tapt ti–år er og blir fasiten, for de ikke-tyske delene av Euro-land.
Inflasjonen som var ventet å ta seg opp, falt på sin side markert tilbake, knuget av langvarige perioder med betydelig overkapasitet i bare så altfor mange europeiske næringer. Mot slutten av uken får vi august-målingen av inflasjonen i Euro-landene. Denne gang ventes et fall til en 12 mnd-vekst på 0,3 pst. En ny bunnotering.
Sentralbanksjefen i ESB, Mario Draghi begynner å bli utålmodig. Hans jobb er jo å nå 1,5-2,0 pst inflasjon over tid.
Utenfor manus, kommenterte han under sitt foredrag på Jackson Hole, at han var svært bekymret for Euro-landenes lave inflasjon. I helgens aviser har også andre sentralbankfolk og økonomer gitt støtte til tanken om at mere må gjøres for å stimulere låneetterspørselen i de stagnante Euro-landene.
Ved en tilfeldighet har beløpet jeg selv foreslo for en tid tilbake, tusen milliarder Euro til kjøp av kredittpapirer, kommet opp som et mulig tiltak. Jeg må innrømme at jeg ikke har så stor tro på at verdipapirkjøp i seg selv hjelper så mye, men det kan bidra til et markert fall i Euro-kursen. En depresiering som kan få stor betydning både for den økonomiske veksten, og for inflasjonsforventningene.
Fortsatt debatteres det nøyaktig hva som må gjøres, og folka i ESB er ikke kjent for å ri samme dag som de sadler. Det vil derfor fortsatt gå noe tid før eventuelle tiltak iverksettes. I mens får vi flere svake tall for den økonomiske veksten, lave inflasjonsmålinger og politisk uro. I skrivende stund har den franske regjeringen gått av.
I pixeltid ser det ikke ut som om finansmarkedene synes det er noe stort tap.
For Norges del vil utfordringene med nye kvantitative lettelser komme via kredittmarkedene.
Det er selvfølgelig alltid positivt at ESB gjør sitt for å stimulere økonomiene i våre naboland, men for våre tilsynsmyndigheter vil billige – nær gratis penger – i Frankfurt kunne bli problematiske.
For det første vil norske interbankrenter trekke ned etter hvert som europeiske finansinstitusjoner plasserer sine nye likvider. I Euro-landene er det jo ingen lånevekst, så en eller annen plass må midlene ta veien. Norge vil fungere som en trygg havn. Noen av finansinstitusjonene kan også tenkes å gi direkte lån til det norske publikum, og investere i norske aktiva; for eksempel i eiendom med lange leiekontrakter.
For det andre vil kontrollen med midler kunne bli mere slepphendt. Når penga renner over i finansinstitusjonene, er det lett å bli slurvete med kredittvurderingene.
Det er ikke for tidlig for Finanstilsynet å utrede allerede i dag hvordan Norge skal tilpasse seg nye bølger av likviditet fra Frankfurt.
Det avgjørende er og blir utvikingen i kronekursen. Gir nye lettelser i Frankfurt en vesentlig styrking av norske kroner frem mot jul, har neppe Norges Bank noe annet valg enn å følge på med sine egne pengepolitiske lettelser. Her i form av rentekutt.