For halvannet år siden lanserte den japanske regjering sitt omfattende reformprogram for å få den en gang så sterke industrimakt ut av sin 20-årige stagnasjon. Den nyvalgte statsminister Shinzo Abe lanserte da sine tiltak, med sterk støtte fra en sentralbank som ønsket et kraftig fall i valutakursen.
Abenomics var født.
Siden den gang har det skjedd mye positivt, men vi har også fått en del skuffelser. Og én stor gåte: Rentemarkedene.
Det mest positive er at deflasjonen ser ut til å være død. Prisveksten, som før var negativ, ligger nå på om lag 3,5 pst. Langt over det vi ser i Europa eller USA.
Det sterke fallet i valutakursen har gitt et hopp i importprisene og i eksportbedriftenes fortjeneste. Økte overskudd som har gitt rom for solid lønnsvekst i mange bedrifter. Børsen gikk svært så bra i den første tid med Abenomics. Nikkei-indeksen er opp nesten 60 pst siden politikken ble lagt om.
Mye av bedringen kan tilskrives den helt ekstraordinære stimulien som overnevnte valutakursfall har gitt. Basispengemengden har eksplodert, mens valutakursen er ned 15-20 pst fra sin middagshøyde i årene etter finanskrisen. Arbeidsledigheten har falt til under 4 pst av den yrkesaktive befolkning.
For å styrke tiltroen til landets skjøre statsfinanser har regjeringen lagt opp et program med betydelige skatteskjerpelser. Momsen ble økt i vår og skal økes nok en gang neste år.
Noen frykter at alle de billige pengene har blitt en hvilepute for næringslivet. Det er skremmende å se at eksporten fra Japan i juni i år var lavere enn på samme tid i fjor. Dette til tross for den gunstige kostnadsmessige konkurransesituasjonen valutakursen har gitt. Børsen har sluttet å stige.
Markedsposisjonen til Sony og de store bilprodusentene er ikke hva den en gang var. Japanske ingeniører er fortsatt blant verdens fremste, men fortjenesten av deres innsats havner i Apples, Boeings og andre vestlige bedrifters bunnlinjer. Utlendinger som pakker de geniale japanske komponentene sammen, for å lage produkter med vestlige merkevarenavn.
Også for regjeringen kan de billige pengene ha virket som beroligende medisin. Ekspertene er skuffet hvor få økonomiske reformer som har blitt satt i verk i tiden med Abenomics.
Gåten er og blir hva som skjer i rentemarkedene. 10-års renten i Japan er verdens laveste (0,52 pst i skirvende stund) til tross for at inflasjonen er høy og statsfinansene dårlige. Den skarpe prisingen av statsobligasjoner (med eksepsjonelt lave renter som resultat) skyldes nettopp de sterke monetære stimuliene. Stimuli som tar form av kjøp av statens gjeld. I år vil faktisk sentralbanken kjøpe statsobligasjoner for et større beløp enn all netto utstedelse av statsgjeld. Et dopet marked, kan du si.
Hva skjer når de ekstraordinære tiltakene opphører?
Kanskje burde en spørre seg om det er mulig å slutte med slike inngrep. Nå som økonomien har vendt seg til stadig sterkere dop, kan abstinensutslagene bli sterke, hvis medisineringen skulle stoppes.
I andre kvartal i år faller økonomien midlertidig tilbake. Momshevingen fra 5 til 8 pst fra og med 1. april i år, bidro til voldsom vekst for varehandelen i årets første kvartal, med et nesten like stort fall i det andre. Denne ventede kontraksjonen kan bli så sterk, at sentralbanken må dosere enda større doser billige penger i andre halvår i år, enn de allerede har gitt.
Også i Europa og USA er det til å undres over kva som vil skje når sentralbankene etter hvert forsøker å droppe sine stimulanser, og kanskje prøve seg med en renteheving – eller tre.
Japans erfaringer viser at det er lettere å pumpe inn ekstreme mengder penger enn å stoppe tilførselen, og vende tilbake til mere normal pengepolitikk.
En annen erfaring at det sletts ikke er så lett å vite hva normalt er, etter en periode med ekstraordinær ekspansiv pengepolitikk. Alt forandres.
Selv har jeg en anelse om at renten i Japan aldri kommer opp igjen. Det blir ikke lettere å vende tilbake til et høyt rentenivå, jo mere vant japanerne blir til at de er eksepsjonelt lave.