Jeg skjønner ikke så mye av Thomas Pikettys ‘Capital in the 21 st Century’, og ikke liker jeg det forstår. Hva verre er, frykter jeg at den overstrømmende mottagelsen boka har fått, setter faget samfunnsøkonomi i et dårlig lys. Det absolutt verste er imidlertid hva bokas fokus kan lede til.
Ok da, så har jeg ikke lest hele boken, men sitter litt oppgitt et eller annet sted midt i, og river meg i håret av setninger som:
In every country the history of inequality is political – and chaotic.
Javel, hvor, når og hvordan? Men det er en gøyal setning, det skal jeg medgi. Eller ta disse, hvis lengder er en prøvelse, men som sier ganske så mye om bokas perspektiv. Eller mangel på sådan:
…This equilibrium clearly broke down in the interwar years: The wealthiest 1 pct of Parisians continued to live more or less as they had always done but left the next generation just enough to yield capital income of 30-40 times the average wage; by the late 1930s, this had fallen to just 20 times the average wage. For the rentiers, this was the beginning of the end. This was probably the most important reason for the deconcentration of wealth that we see in all European countries (and to a less extent in the United States) in the wake of the shocks of 1914-1945.
Virkelig? Er fallende beholdninger av formue den viktigste økonomiske begivenhet i mellomkrigsårene? Hva med nye teknologier, børsbobler, krakk, gryende proteksjonisme, Frankrikes gullstandard eller nazismens fremmarsj? Alle økonomer tyr til forenklinger, men fokuset på kapitalmengdene er helt pussig.
Men hvis boka er ille, og hyldesten den får enda verre, er dets implikasjoner det verste. Vi skal alle neglisjere utdanning, innovasjon og nyskaping. Fordeling av formue er tingen. Veien til lykke.
Økonomier har til alle tider vært avhengige av mennesker som søker nye markeder, handelsformer og teknologier. Mennesker som gjerne har mer enn nok av materielle goder fra før.
Det er ikke bare pengene som driver dem. I vårt lavrentesamfunn betyr bestanden av realkapital, eller gjeld for den saks skyld, mindre for samfunnets utvikling enn før. Mange samfunn er rike på kapital, men stagnante. Vi lever i en tid hvor menneskelig kreativitet vil stå for det meste av den fremtidige økonomiske veksten.
Nettopp derfor er de selskaper som er ledende på sine felt, de som gir håp om økonomisk vekst og høy kapitalavkastning, i skuddet på børsene. Det spiller ikke så stor rolle hvor mange bygninger eller maskiner de eier, bare de har et teknologisk forsprang på sine konkurrenter.
Kilden til nyskaping blir mennesker med høy utdannelse og sterk motivasjon til å kreere noe nytt. Motivasjon som er vanskelig å oppildne.
Michael Lewis beskriver mentaliteten knyttet til innovasjon godt i sin langt mer leservennlig og innsiktsfulle bok The NEW NEW THING, ved fortellingens hovedperson, milliardæren Jim Clark, som alltid grubler over hva nytt som kan skapes:
No matter how well Jim Clark did for himself, it was always two in the morning in his heart, and he was lying awake.
I mangel av innovasjon og vekst har mange land kuttet rentene. I den europeiske sentralbanken er innskuddsrenten for banker nå for tiden negativ. Negative renter vil neppe løse alle problemer, og kan skape nye.
Negative renter i den europeiske sentralbanken vil heve de ønskede kapitalmengdene i næringslivet, men ikke nødvendigvis til fordel for økonomiens langsiktige økonomiske helse. Regimer med minimerte renter forslummer etablerte næringer fordi det blir billigere for bankene å låne ut videre til konkurstruede bedrifter, enn å la dem gå overende. Slik kan lavrentesamfunnet gi opphav til systematisk overkapasitet i etablerte næringer.
Piketty og hans fans, er opptatt av fordelingsspørsmål. Vel og bra. Men ved å neglisjere de prosesser som kan skape inntekt og formue, bidrar han, og hans akademiske venner, til å føre samtalene ut i farlige lender. Jorder fulle av nostalgi og sentimentalitet.
I boka neglisjeres den viktigste formuen: Humankapitalen. Heldigvis har den norske regjerings Perspektivmelding et annet perspektiv. Nordmenn har forstått at humankapitalen er den viktigste ressurs vi har. Langt viktigere enn oppbyggingen av oljefondet er at vi har fått opp yrkesdeltagingen for kvinner. Det er noe franskmenn bør merke seg.
Også i tidligere æraer har trolig teknologi, innovasjon og utdanning vært avgjørende for den økonomiske veksten. Noe professoren ikke sier så mye om, all den tid han ekskluderer humankapitalen fra sine formuesberegninger, selv mange århundre tilbake i tid.
I siste instans blir dette også en historie om nasjoners vekst og fall. I boken får avkastningen på landbrukseiendommer på 1800-tallet bred omtale. Litt pussig da den industrielle revolusjon og erobringen av nye kolonier bidro så sterkt til europeernes fremganger i disse år.
Kanskje europeeres største utfordring i dag er at vi er mere opptatt av å fordele kapital til stillesittende grupper, fremfor å hjelpe dem skaffe seg den humankapitalen de trenger? Franskmannen Piketty og hans venner burde minnes Napoleons ord: Hæren som forskanser seg, er dømt til nederlag. Gode utdanninger er og blir nøkkelen til vekst og velstand i åpne og frie markeder. Det burde en professor vite.