– For første gang i mitt liv skal jeg ødelegge et helt land, skrålte en hedgefondforvalter, under en litt for alkoholrik middag i Reykjavik januar 2008.
Om Island kunne ha unngått sin skjebne, hvis Lehman Brothers hadde overlevd, vites ikke, men allerede denne kvelden, ble det klart, at det lille modige landet var altfor sårbart for spekulative angrep til å fortsette som før. På sin middagshøyde var finansnæringen nær ti ganger landets BNP. Da det hele var over, summerte tapene seg til om lag én million kroner per innbygger.
Jeg var nylig tilbake i hovedstaden, denne gang for å høre foredrag om årene etter krisen. Dagens vekstnæring er turisme, men islendingene tjener fortsatt godt på fiske og aluminiumseksport. Det ryktes om mulige oljefunn og en strømkabel til Europa. I gatene var det – så vidt jeg kunne se – full fest. Som forfatteren Michael Lewis observerte: Islendingene får festing til å se ut som hardt arbeid.
Jeg kan anbefale alle en reise til Reykjavik, en nett liten hovedstad med mange hyggelige skjenkesteder, bokhandlere og butikker med brukskunst. Et nytt flott konserthus står ferdig.
Litt interessant er det også å se hvordan mentaliteten har forandret seg siden 2008. Borte er strippebarene, limousinene og de nyrike finansfolkene. Landets elite er blitt ganske så konservative i sin gjøren og laden, selv om Bitcoin-gruver visstnok bygges rundt omkring i islandske serverhaller.
EU-spørsmålet er det neste skjebnevalg islendingene må ta. Fraksjonen som ønsker seg full uavhengighet og videre satsing på tradisjonelle næringer ser ut til å vinne frem. ‘’Tilbake til røttene’’ preger dagens tidsånd.
EU-søknaden er trukket, men slike valg vil aldri bli annet enn midlertidige avklaringer. Den europeiske unionen består, og døren vil alltid stå åpen, hvis islendingene en eller annen gang i fremtiden ønsker å delta i et forpliktende europeisk samarbeid.
Hovedutfordringen er og blir kapitalmarkedene. For å stabilisere det som en gang var verdens minste fritt flytende valuta, er det etter finanskrisen innført et strengt regime for kapitalkontroll. Store midler i utenlandsk valuta er stengt innenfor landets grenser. Ingen vet helt hva prisen på en fritt omsettelig islandsk krone burde være, men det er fare for et fall på 30-40 pst hvis landet skulle slippe sin valuta fri. Det er i det hele tatt et spørsmål om et land med 300 000 innbygger kan ha en fri valuta uten å tidvis måtte oppleve destabiliserende valutakurssvingninger. Inntil kapitalkontrollene blir opphevet vil kredittpremiene for de fleste islandske bedrifter være unormalt høye.
Derfor er det grunn til å regne med at ved neste korsvei, neste finanskrise, så vil EU-medlemskap tvinge seg frem. De stritter i mot, litt som nordmenn gjør, men før eller siden – og det kreves bare én gang – vil det nok bli flertall i begge befolkninger for å melde seg inn i EU. En irreversibel avgjørelse.
I mye av det jeg skriver legger jeg stor vekt på demografiske forhold. Den største grunn til å være optimistisk på islendingenes vegne er nettopp at de fortsatt syntes det er gøy å ha store familier. Der deres kontinentale søstre velger bort barn til fordel for karriere og livsnyting, velger islandske kvinner å få mange barn. Island har ingen problematisk eldrebølge i vente.
Var det best at det gikk som det gikk? Mange voksne islendinger nikker og sier kloke ord om alt de har lært og hvor mye sunnere økonomien er blitt etter at finansnæringene kollapset. Likevel, fornemmer jeg at de har tunge stunder, når de sitter hjemme og tenker på hvor rike de var før hedgefondforvalterne gikk til angrep. Hva som kunne ha vært, hvis de hadde vært litt heldigere, eller flinkere til å håndtere krisen.