Fra bolig- til idyllpolitikk

by | 24. June 2014 | Eiendom, Norsk økonomi

Jeg har mange minner fra mine barndoms boliger. De jeg besøkte, bodde i, eller beundret fra utsiden. Boliger med spisskammers, teppebelagte trapper, og entréer fulle av fiskeutstyr og fritidstøy. Boliger som også hadde distinkte lukter og lyder.

Hukommelsen har også sine hull. Jeg kan faktisk ikke huske noe som helst av betydning knyttet til toaletter, ventilasjon, mulig bruk av rullestol og energiforbruk. Alle de forhold som myndighetene våre i dag er så opptatt av.

Reformer er bra. Redusert energiforbruk kapper boutgifter og aller viktigst, bidrar til å redusere klimautslipp, vår tids største trussel mot livet på vår blåe planet. Universalstandard, med bygg tilrettelagt for handikappede, vil hjelpe utsatte grupper å bo alene, og gjøre det enklere å holde pleietrengende hjemme, fremfor at de dumpes på sykehjem.

Nye byggeforskrifter som sikrer bedre byggekvalitet er også kjekt å ha. Den nye bustadoppføringsloven som koster utbyggerne mer enn den gamle, likeså. Går det galt med nybygget ditt, er du bedre beskyttet enn før. Hurra!

Men boligkjøpernes budsjetter er ikke ubegrensede. Alle gode forslag koster penger, milliardbeløp. Midler som går på bekostning av noe. Kanskje blir barnerommene unødvendige små, skapplassen redusert , eller reisverket mindre omsorgsfullt satt opp, enn den gang da det offentlige ikke hadde fullt så mange ambisjoner for våre nye boliger?

Små, mørke rom er også miljøproblem. Jeg har aldri hørt om noen blitt deprimert av toalettskåla, men mørke stuer kan hvile tungt på sinnet – mange år etter du bodde der.

Dette er ikke argumenter mot å sløyfe moderne krav til boliger, men forsøk på å få i gang en debatt om våre prioriteringer i den såkalte boligpolitikken. Kanskje hvis vi døpte fagområdet om til ‘’idyllpolitikk’’ ville våre prioriteringer blitt noe annerledes?

Det er helt supert at de folkevalgte vil redusere klimautslipp, forsøke å bygge slik at de gamle kan bo hjemme så lenge som mulig, og sikre oss en høyere kvalitet på byggene. Spørsmålet er imidlertid hvem som skal betale. Når kjøpere av nye boliger, med anstrengte budsjetter, skal spandere kvaliteter storsamfunnet har glede av, men som ikke øker boligens verdi, er det i virkeligheten en særskatt som utskrives. Kunne ikke det offentlige gi en subsidie per bolig som dekker noe av kostnadsøkningen politikernes avgjørelser nødvendigvis gir? Vi subsidierer jo gladelig bygging av fjøs.

Våre politikeres tankegang rundt boligspørsmål er gåtefull. På dagtid arbeider de både for å få ned bruktboligprisene, og øke byggekostnadene – hvorpå de lar seg overraske av at nybyggingen faller. Kveldene brukes til å legge frem visjoner av nye boligprosjekter, ja hele bydeler, uten å forstå at nye satsinger vil kreve en dramatisk forbedring i lønnsomheten til byggherrene.

En klokere politikk ville være ta i bruk subsidier til å stimulere produksjonen av idylliske, handikapvennlige boliger som bruker minst mulig energi, og som holder folk mentalt friske.

Ja, det er fare noen boliger kan bli litt for store og påkostede, hvis det offentlige hjelper til, men det er vel neppe det verste som kunne skje? Av våre samlede boliginvesteringer på nær 140 mrd kroner per år blir det kanskje et par, eller tre, som blir brukt til frivol livsnyting. Ille, hva?

Større er faktisk faren for at vi gjør den motsatte, og langt mer alvorlige feil. Uten noen pengestøtte tviler jeg på at vi kommer til å bygge tilstrekkelig med gode og stemningsfulle boliger, som både makter å gi fremtidens familier lykkelige minner, og samtidig ivareta alle de fornuftige krav storsamfunnet stiller.

Det er derfor enkelt å spå at vi i årene fremover vil bygge færre og enklere boliger enn før. En politikk som vil glede økonomers frykt for overinvesteringer, men en idyllfri politikk som neppe bidrar til å gi våre barn hyggelige minner de kan se tilbake på, når de i voksen alder sitter i godstolen og koser seg med OBOS-bladet.

Kategorier

Siste innlegg