Ka du trur? Har antall nordmenn i arbeid steget i årene etter finanskrisen?
Svarer du ja, er du sikkert en optimist som bekjenner deg til et inflasjonsmål på 2,5 pst, med 3-4 pst lønnsvekst hvert år, og som tror at verden snart vender tilbake til samme tilstand som vi så i årene før finanskrisen.
Dessverre er svaret på mitt spørsmål: Nei. Hele sysselsettingsveksten, og mer enn det, har utlendinger i Norge stått for.
Det er færre nordmenn ansatt i dag enn det var sommeren før finanskrisen for 6 år siden. Ja, arbeidsledigheten er lav, men fremfor å tvinge gode nordmenn til å jobbe, lar vi dem ta ekstraomganger på skolebenken, trygder aggressivt eller sender dem på badestudier i utlandet.
Det siste skal det visstnok bli slutt på. I følge dagens Aftenposten ønsker kunnskapsministeren å stramme kraftig inn på mulighetene for å drive offentlig finansiert selvrealisering i andre lands strandsoner.
Når de kommer hjem for landing vil norske barna måtte innse at de faktisk er tapere. På norske sykehjem, på puber og i butikker foretrekker arbeidsgivere svensk ungdom. Fabrikkeierne og entrepenørene har lært seg å foretrekke øst-europeisk arbeidskraft, fremfor den norske. Søking til de tradisjonelle håndverkerfagene er fallende. Mange som tar fagbrev velger seg bort til andre yrker. De som fortsetter i yrket, etter at fagbrevet er tatt, går ofte i pappas fotspor.
– Uff, Jan slikt bør du ikke skrive om!
Litt som en middelaldrende kvinne som arrangerer kulturaftener etter å ha gitt opp sine åndsfraværende barn, har norske politikere og økonomer gått i lykkerus over godt det egentlig går her hjemme. Dette med at altfor mange av våre barn kommer ut av skolesystemet som utrente, funksjonelle analfabeter – uten mulighet til å brødfø seg – er liksom ikke noe vi skal snakke om.
Hvilket egentlig er greit for meg. I middagsselskap har jeg aldri vært noen utpreget realist, men liker heller å pense diskusjonen over i frivole, kulturelle landskap.
Likevel er det av og til viktig å slå fast at det er arbeidskraften som er vår viktigste ressurs. Størrelsen på oljefondet betyr langt mindre enn antall friske ungdommer som klarer å vinne frem i dagens globaliserte arbeidsmarkeder.
Få gleder er større enn mestringsfølelsen du får ved å overvinne motgang hver eneste dag på arbeidsplassen. Og det er viktig å påpeke at ulike forsøk på virkelighetsflukt, enten ved ungdommens badeliv, eller ved politikernes internasjonale arbeidsinnsats, ikke løser, men forverrer ungdommens muligheter til selvrealisering. Forverrer utsiktene for norsk verdiskaping.
Politikerne fortjener honnør for å stoppe ungdommens frikvarter ved å stramme inn på studieadgangen ved eksotiske destinasjoner. De virkelige modige politikerne ville kanskje også be Storting, regjering og embetsverk prioritere hjemlige problemer og redusere sin innsats utaskjærs. Det er mer enn nok å ta tak i her hjemme.
Det er jo litt merkelig med våre folkevalgtes fokus. Problemene til vår skoleungdom er for store til å løse, mens på den internasjonale scene er våre innsatser uunværlige.
Derfor skal vi ikke være for harde i kritikken av ungdom som driver selvrealisering og blir personlige trenere på Bali. Strendene der er fine, og jeg har selv, som så mange før meg, lest meg gjennom Axel Jensens bok Ikaros liggende på Kuta Beach.
Skal en være helt ærlig, trår jo våre studenter bare i foreldregenerasjonens fotspor når de søker et avbrekk i utlandet.