Du får ikke mer minneverdige opplevelser enn det jeg hadde glede av i Nord-Norge som barn. Lang, langt borte fra min urbane barndom med gatekjøkken, fotballbaner og offentlig kommunikasjon. En ettermiddag befant jeg meg i en kløvereng, hvor mine onklers to sterke armer satt meg på ryggen av en KU!
Midtveis i livet har jeg fortsatt minner om både denne dag, og andre opplevelser, hvor jeg tøyde meg litt når det gjelder mot og styrke. Minner fra et småbruk som jeg ikke aner produksjonsvolumet på.
Etter landbruksoppgjøret er kommet på plass, med nok en dreining mot stordrift, er det grunn til å spørre seg om ikke småbrukenes rolle som opplevelsessentre bør fremheves, og støttes.
Kanskje småbrukene betydning for norsk matvareproduksjon vil forvitre, men uavhengig av antall melkespann burde det være mulig å utnytte gårdene til å fortsette å gi folk opplevelser. Minneverdige sådanne.
Som rekreasjonsområde er norske distrikter uovertrufne. Av verdens 7 milliarder mennesker er det garantert tilstrekkelig mange som gjerne vil ta i bruk norske småbruk til at det blir lys i hver eneste stue – hvis det er det vi ønsker. Glede seg over sola som spiler seg utover jordene om morgenen, den friske luften som er mangelvare i det meste av Asia, og de daglige gjøremålene som tester deg, uten å slite deg helt ut. Matgleden er enorm, hvis vi tar i bruk naturens egne produkter. BBC lager allerede programmer om gourmetmat basert på norske råvarer.
Hver femte landbrukseiendom med boligbebyggelse her i landet står i dag ubebodd. Hvordan skal vi forløse en ny vår for norske småbruk? Selv tror jeg at staten må tvinge frem en ny utdeling av kortene. Kjøpe opp tomme boliger, og selge dem til høystbydende; gjerne til rikfolk fra Asia, Afrika og Latin-Amerika. Kanskje kan det gjøres på Time-share-basis?
Ønsker vi å motivere til tjenesteproduksjon kan vi gjøre inntektene fra, gastronomi, kultur og det å sette lettskremte storbyunger på ekte kurygger, helt skattefrie. Der hvor intet er i dag, men hvor det skapes noe i morgen, trenger ikke futen komme på besøk.
Altfor lenge har norsk landbrukspolitikk vært for fokusert på vareproduksjon målt i kilo og liter. I dagligtale snakker vi mest om våre minner. Minner om opplevelser og kultur – ikke om hvor mange kilo som ble slaktet et enkelt år. En klok politikk må da være å nedtone støtten til produksjon av kvantum, og øke støtten til tjenesteyting. Er det ikke også på tide å verdsette ,i kroner og øre, det vi virkelig verdsetter i festtaler, også når statsbudsjettene lages?