‘’Å dytte på en skolisse’’ er et mye brukt bilde på effekten av rentekutt i en tid med overskuddskapasitet.
Vi makroøkonomer skriver mye om behovet for en konjunkturtilpasset pengepolitikk. Spesielt rentevåpenet diskuteres hyppig. De fleste europeiske land har i dag for svake statsfinanser til å stimulere sine økonomier med økte offentlige underskudd. Når stimuli skal diskuteres, faller fokuset da fort på hva man kan få til i penge- og kredittpolitikken.
Ikke alle ser alvoret i situasjonen. Det totale underskuddet i Euro-landenes statsfinanser er på vei ned og ligger samlet sett på udramatiske 3,5 pst av BNP I år. Ikke helt galt.
Eksklusiv Tyskland, som jo har balanse i sine offentlige regnskap, er imidlertid bildet langt dystrere. De øvrige Euro-land har i gjennomsnitt offentlige underskudd på i gjennomsnitt 5 pst av BNP. Deres bruttogjeld er på 115 pst av BNP. Et gjeldsberg som kan bli vanskelig å håndtere nå når vi er på vei inn i eldrebølgens æra.
Derfor er det mange som ønsker å senke renten mest mulig nå – gjerne til negative nivåer.
Spørsmålet er om det hjelper så mye. Europeiske banker er gjennomgående tynt kapitalisert og banker mister jo også inntjening når innskuddsrenten i sentralbanken senkes. Når de mister inntekter ved sine innskudd i den europeiske sentralbank, og kanskje til og med må betale dyrt for å holde likvider der, må midler skaffes på annen måte. Gjerne ved å heve utlånsmarginer til eksisterende kunder.
Mange makroøkonomer vil poengtere at jo lavere rente, desto mer fart blir det i økonomien, men er det virkelig klokt å sette i gang byggeprosjekter som er avhengige av negative renter i sentralbanken? En sikker oppskrift på sløsing med sparepenger. Med overetableinger faller også lysten til å igangsette nye innovative løsninger.
Negative renter i ESB vil trolig også forsterke spenningene innenfor Euro-systemet. Club Med vil bruke gratispengene til å slakke av på tempoet i reformarbeidet, og investere i prestisjeprosjekter med lav rentabilitet. Likevel vil deres lånekostnader trolig holdes nede. Investorene må bare ta sjansen på at de ikke går konkurs, hvis de skal ha håp om å få avkastning. Volatilt kan det bli. Frykten for konkurs kan blusse opp hver gang finansmarkedene er i krise.
Negative renter trenger heller ikke hjelpe inflasjonen til å stige over tid. Overkapasitet vil videreføres der hvor bankene har noe å tjene på å utsette tvangsbegjæringer og konkursoppbud. Svake bedrifter vil videreføres til skade for virksomheter som kunne vært sterkere hvis kapasitetsutnyttingen kom seg opp.
I sum er det ikke noe stort potensiale for økt økonomisk vekst i å senke rentene til negative nivåer, og det er slettes ikke sikkert at det hjelper europeere få høyere inflasjon. Det er også verdt å merke seg at klampen er i bånn. Ved nye behov vil de fleste europeere bo i land hvor det hverken er mulig å gi skattelette eller å kutte renta.
Valutakursen gir håp. Får vi et kraftig fall i Euro-kursen, vil det hjelpe forventningene til både vekst og inflasjon. Problemet i valutamarkedene er imidlertid at de andre store økonomiene også har nullrentepoltikk. Det er ikke lett å skille seg ut i en æra hvor de fleste land ønsker seg svak valutakurs.
I følge nyhetsbyrået Bloomberg tror i dag 90 pst av de spurte finansanalytikere at ESB vil kutte renta til negative nivåer ved sitt rentemøte i juni. Selv med slike forventninger er dessverre dagens Euro-kurs på 1,37 (mot dollar), noe over gjennomsnittet de siste fem år.
Den store økonom John Maynard Keynes, som ga oss skolisse metaforen, var selv ikke sikker på om likviditetsfellen noensinne hadde vært et reelt problem, men så hadde han heller ikke opplevd Japans erfaringer etter at deres bobler sprakk. Japan fortsetter i dag med en rente nær null, på femtende året, uten at det er noen ende i sikte. En skal ikke bli overrasket om Euro-renten er nær null også i 2030.