OECD-økonomienes skjebne kan lettest forstås, når du beundrer et te-krus. Ikke et hvilket som helst krus, men et perfeksjonert krus. Det vakreste jeg noensinne har sett. Det står på museum i Helsinki, Finland. Keramisk med en liten gren, full av blader stikkende ut fra siden. En liten sprekk har den også. Kanskje er det den velbevarte sprekken, vitnesbyrdet over å ha blitt brukt og tatt vare på, som gir det dets skjønnhet?
I dag lever vi en verden hvor den økonomiske veksten ikke betyr så mye. Hvor det bak BNP-tall som viser stagnasjon, forbedres, foredles og raffineres både varer og tjenesteyting. Ikke en økonomi som svinger like mye som i de første etterkrigsår, ei heller en som gir grunnlag for spekulasjon, men en økonomi hvor alle får det marginalt bedre år om annet, bare vi er flinke til å foredle det vi har.
Det er kanskje noe med tidsånden? Verden svinger ikke mer med salg av luksusbiler. Det er blitt leketøy for de nyrike – gjerne i Dubai eller Marbella. Ikke noen god konjunkturindikator i Europa. Mange bilprodusenter slutter nå å produsere kabrioleter. De unge nyrike er opptatt av andre statussymboler. Ting som kanskje kun eksisterer i den virtuelle verden.
Statussymboler er ikke hva de var. Finansfolket ble fornærmet da sjefen i Facebook kom til Wall Street i ført sin treningsjakke og jeans ved selskapets børsintroduksjon. Eldre finansfyrster fnyste av ungdommens hovmod, og manglende respekt for dresskoder.
Men Zuckerberg ga blaffen, det er andre koder han bruker kreftene sine på. Det er tross alt lenge siden teknologene har vært avhengige av meglerhus for å kunne realisere fornuftige idèer. I hans verden er de som ikke kan skrive kode funksjonelle analfabeter, som kun spiser av lasset. Gjerne iført blådress.
Slik var det ikke før. Konjunktursvingningene hadde preg av hydrauliske systemer der de spratt opp med rentekutt, skatteletter og forsvarsoppbygging. Konjunkturene under Reagan og Thatcher nådde spektakulære høyder med deregulering og finansielle løssluppenhet. Åpningen mot nye markeder, BRIC-landene, og Kina i særdeleshet, ga nye vekstimpulser.
I dag har store deler av verden fallende yrkesbefolkning. Kina, Euro-landene, og selvfølgelig Japan, har alle kommet over i en fase, hvor yrkesbefolkning faller og antall pensjonister øker. I disse samfunn er det ikke spesielt fornuftig å smelle opp nye barnehager, skoler, kjøpesentre og boligblokker. Det er bare en fordel for økonomiens langsiktige helse at det ikke overinvesteres. Bedre å foredle gamle tekopper enn å pumpe ut tusentalls nye.
De nye næringene er ikke drevet frem av enorme investeringer i mørtel og stein. Fremgangsrike bedrifter innenfor Big-Data og sosiale medier trenger heller ikke marmor og stålbygg, nye meglerhaller eller fancy schmancy hovedkontor. Goldman Sachs har forlatt meglergulvet på Wall Street. En møteplass som for mange år siden utspilte sin rolle.
Det bedrifter som Facebook i dag er på jakt etter, er talenter; ungdom som er unormalt flinke til å programmere. Verdien av selskapene i denne nye økonomien har ingenting med fysisk kapital å gjøre, kun med menneskene som jobber der, og hva de presterer i den virtuelle verden hvor alt lages i kode.
I denne æra blir det i de fleste land overflod av normale mennesker på jakt etter gode jobber. Litt uavhengig av om det er høy- eller lavkonjunktur. Selv om det for tiden selges biler som om vi var i en høykonjunktur, er arbeiderne ved verdens bilfabrikker stort sett opptatt av å beskytte seg mot nye grupper av arbeidstagere som ønsker sin del av kaka.
Amerikanske bilarbeidere ved Volkswagens fabrikker i USA sa nylig nei til å bli fagorganiserte. De var redde for at fagforeningen kunne stille så steile krav til den tyske bilgiganten at fabrikkene ville legges ned, eller svinne hen som følge av manglende tysk velvilje.
Mange investorer var skuffet over markedsreaksjonen på fredag etter de amerikanske sysselsettingstallene. Selv om sysselsettingsveksten i april var sterkere enn noen analytiker på forhånd hadde spådd, (+288 000) falt børsene tilbake. Obligasjonsrentene fortsatte å synke.
Tallene beskriver den nye økonomiens styrker og svakheter. Det var sterk jobbvekst, hovedsakelig i lavtlønnsyrker, med mye deltid. Like mange som har fått jobb så langt i år, og det er nær én million mennesker, har imidlertid gitt opp arbeidslivet. Gitt opp alt.
Sysselsettingen i USA har nå passert 138 millioner arbeidere, og er dermed på samme nivå som i januar 2008. I mellomtiden har den amerikanske befolkningen økt med drøye 10 millioner mennesker. Børsene er nær rekordnivåer, men lønnsveksten holder knapt nok tritt med prisveksten. Husholdningenes sparerate er unormalt lav. Inntektsfordelingen blir skjevere.
Det er ikke grunn til å regne med noen store endringer i dette bildet fremover. Lavtlønnsjobbene vil florere, men Facebook vil neppe bygge noen fabrikker. Noen flere ansatte vil de få, men dagens 7000 ansatte klarer fint å betjene nær halvannen milliard medlemmer. Til sammenligning hadde General Motors 350 000 ansatte i sine velmaktsdager.
I årene før finanskrisen trodde vi at de rike, modne OECD-landene hadde skapt seg en ny tid, med kun små svingninger i produksjon, priser og renter. Det kan være at vi nå er på vei inn i en ny moderasjonsæra: THE GREAT MODERATION 2.0.
En skal ikke være for sikker på hvordan den nye moderasjonen ser ut, men noen skisser kan vi lage. I det meste av OECD- området vil trolig lønnsveksten bli liggende mellom 1- 3 pst i flere år fremover. Sentralbankrentene vil forbli nær null uten at hverken konsum eller investeringer tar av. Investorer som forsøker å spare til pensjon vil jakte på alle mulige alternativer som kan gi substansiell meravkastning. Det gavner aksjemarkedene.
Eiendommene som vil stige i verdi er de som vil tilpasses endrete demografiske forhold, og ønskene til økonomiens nye seierherrer: Ingeniørene som forsøker å lede oss inn i den nye økonomien. De som er språkmektige i kode.