Det sies at kirsebærblomstringen i Tokyo er usedvanlig vakker. Folk samler seg noen vårdager i parkene. Gamle som unge, offiserer, sjåfører og konsernsjefer, for å nyte noen få flyktige dager med fest under vakre blomster fra eldgamle trær.
Wish I was there.
I går æreskjelte nobelprisvinner Paul Krugman den svenske sentralbanken for å ha gjort Søta Bror om til et nytt Japan i sin annerkjente, og mye leste, blogg. Huedameg!
Etter den store finanskrisen, som også rammet svenskene hardt, gjorde Riksbanken, i følge Krugman, mye fornuftig da den kjørte renta ned, med en prolaps for svenske kronen som resultat. Lykken tok slutt da svenskene ble bekymret for boligboble og la om til en strammere pengepolitikk. En innstramning som skapte bruduljer i media, drev kronekursen i været med trøblete svake pristall som resultat.
Skal en tro Krugman er svenskene nærmest dømt til evig pine av sentralbankens ‘’sadomonetarisme’’!
Riksbanken slår tilbake med å påpeke at nu går det så meget bedre, og hvor feil professoren tar. BNP og sysselsettingen stiger, må du vite.
Er professoren kanskje blitt litt ’’tokig’’?
Ikke vet jeg, og ekspertene må få lov til å stride. Det jeg stusser over er imidlertid ikke om Sverige er på vei til å bli et nytt Japan, men hvorfor det skulle være så ille?
Helt ærlig tror jeg en japansk skjebne er det beste svenskene kan håpe på.
Både Japan og Sverige er rike kultur- og industrinasjoner som har gitt verden store berikelser. Stockholm er fortsatt Nordens flotteste hovedstad, og Tokyo Asias navle, med flere topprestauranter enn du vil noe annet sted på jorden. Boligprisene er naturlig nok skyhøye begge steder.
Noen vil innvende at Sverige har bedre demografiske utsikter enn japanerne, men det er ikke helt tilfellet. Vi her i nord, liker å dra inn tusenvis av nye mennesker hvert år, men det må nærmest sees på som en tilleggsnæring, en hobby, som svenskene her har.
I det lange løp er det produktivitetsutvikling, sentralisering og statsfinansene som blir de mest slående og avgjørende likhetene mellom Japan og Sverige. I Sverige dør gläsbygdene, i Japan lider mange tradisjonsrike byer samme skjebne. Der fabrikker legges ned, eller automatiseres, forsvinner etter hvert også det meste annet; skoler, butikker og underholdningstilbud.
Hovedstedene vokser på bekostning av andre regioner. Både i Sverige og i Japan reiser de unge til hovedstedene. Det er nærmest en ”brain drain” fra bygdene til hovedstadens blinkende lys.
Det er ikke mye som kan gjøres. Hverken Sverige eller Japan blir noensinne igjen lavkostkostandsland med bred industrireisning. Ikke har de store naturressurser heller. Det de skal leve av er å bli stadig klokere, og dyktigere, i ett og alt. Bygge videre på sine misunnelsesverdige allsidige kulturtradisjoner, og konkurrere internasjonalt der de er relativt best.
Om renta er null, eller bittelitt over null, spiller ingen rolle i et langsiktig perspektiv. Ingen rolle overhodet, hverken i Sverige eller Japan.
Landene er imidlertid svært så forskjellige på et avgjørende punkt, som trolig vil spille en helt essensiell rolle for deres velstand, befolkningenes lykke og langsiktige finansielle helse: Utdanning.
Der japanerne topper internasjonale konkurranser i lesing, skriving og regning, sliter svenskene med elendige resultater.
De fleste svenske (og trolig norske) skolebarn ville trolig tjent på at i hvert fall skolesystemene våre ble mer like de japanske. For oss, med våre store natur- og finansielle ressurser, er det kanskje ikke noe prekært behov å ruste opp skolene. For svenskene, derimot, er det ingen tid å miste.
Uten en standardheving av skolesystemet vil svenskene neppe få noe så fint som en japansk skjebne. Fattige, lavt utdannede svensker vil over tid ikke klare å opprettholde og viderutvikle sin rike kulturarv innen industri, kultur og gastronomi. Skal Sverige fortsatt være en ledestjerne i internasjonale markeder må nabolandet vårt i alle fall forsøke å nå nå japanske standarder innen skole og utdanning.