Anders Borg, den mektige svenske finansminister, har provosert mange med sine utspill i den senere tid. Pessimistiske utspill hvor han dømmer svensk landbruk nord og ned. Dette til tross for at vi nordmenn handler matvarer som aldri før hos Søta Bror. Det svenske landbruket vil ikke overleve, er hans påstand.
Vår ferske landbruksminister Sylvi Listhaug er også ute og provoserer, med prognoser om en avviklingstakt i landbruket fremover lik den vi har lært å kjenne fra senere år. Prognoser mange eksperter deler.
Er alt håp ute for bøndene?
Økonomers bidrag
– It’s the consumer who calls the shots, var professor Agnar Sandmos minnerike ord til bøndene, en kveld for mange år siden, da jeg overvar en bedre middag i Bergen. Å fortelle bøndene at deres produksjon kun hadde verdi i den grad den tilfredsstilte kundenes behov, var økonomenes beste bidrag til landbruksdebatten, slo han fast.
Andelen av befolkningen som jobber med vareproduksjonen er fallende i de fleste land, også i Norge. Det er i tjenesteproduksjonen, at veksten i sysselsettingen kommer. For enkelte næringer som landbruket er veksten i produksjon per arbeider så stor at det blir nedgang i antall arbeidere over tid. Store traktorer og melkeroboter erstatter arbeidsoppgaver. Også teknologisk fremgang gjør sitt. Dattera til Dagros pumper ut mer melk enn mora si.
Gitt at etterspørselen etter matvarer kun vokser sakte, mens tilbudet per bonde stiger raskt, er det ganske opplagt at antall bønder vil fortsette å falle. I hvert fall hvis det kun er vareproduksjon som skal foregå på norske gårder.
Hva forsøkes?
Idealistiske politikere ønsker seg bevaring av matjord, og tilbyr billige lån og rause overføringer til bøndene. Gode intensjoner har de, men det blir ikke flere bønder av en politikk som øker landbrukets effektivitet.
Hva burde alternativt gjøres?
For det første må det knyttes mere tjenester til gårdene. Det er som sagt i tjenesteproduksjonen at fremtidas sysselsettingsvekst ligger. Kanskje spesielt småbruk kan ha stor verdi som opplevelsessenter blant annet for barnefamilier. Ikke bare for besøk, men også for å ta med seg hjem et par kasser med hjemmelaget gårdsmat, kanskje med noen spennende, eldgamle oppskrifter vedlagt. Jeg tenker med gru på alle gamle oppskrifter, fortellinger og husflidstradisjoner som går tapt når gårder fraflyttes. Kunnskap som skoleverk og reiseliv bør hjelpe til å ta vare på.
Behovet for betalte gårdsopplevelser burde være økende. Dagens multikulturelle og urbaniserte ungdom har et stadig fjernere forhold til vår svinnende landbruksnæring. Speidern er i tilbakegang. Det å få unga vekk fra nettbrettene sine og la dem traske rundt på en gård med ulike gjøremål – om så bare for noe få timer, det burde mange foreldre betale gode penger for.
I Nationen kunne vi forleden lese om ‘’Inn på Tunet’’ ordningene, med et foregangseksempel i Grong kommune. I et land med stadig flere barn i drift og voksne med små eller store mentale utfordringer, er det mange muligheter for terapi som ligger ubenyttet i norske gårder.
Landbruket vil imidlertid alltid være avhengig av sin vareproduksjon. La gjerne salg av alt du kan lage på en gård, inklusive alkoholholdig drikke, være skattefritt. Men senk eller fjern matmomsen, og subsidier restauranter som lager norsk mat på gamle oppskrifter. Familier burde også kunne trekke fra utgifter de har til gårdsutflukter på skatten. Kall det gjerne utdanningskostnader.
Når det gjelder nye produkter, tjenester er det vel egentlig bare kreativiteten det skorter på. Anders Borg selv bor på bygda, et godt stykke utenfor Stockholm. Hans tese er at svenskene bør satse mer på nærmat og salg fra gårdene. En slik omlegging tror han kan være med å redde det som er igjen av svenske gårdstradisjoner.
Det er landbruksnæringens utfordring å lage tilbud til alle betalende romantikere med drømmer om kaniner, hester og geiter, som hobby, fritidsmål eller feriedestinasjon. Det er politikernes oppgave å legge til rette for at slike satsinger blir lukrative.