Tirsdag morgen var jeg tilstede på et promo-møte for Ringeriksbanen.
Det var flotte taler og gode forslag til investeringer i vei og bane. Jeg fikk en følelse av deja vu, da jeg har hørt liknende taler før. Gode, men enkeltstående, forslag til å ruste opp en investering, bygge en bydel eller borre en tunnel.
Alle disse møtene har vært litt forskjellige, men de er også ganske like i sin form. Med stor innlevelse blir vi servert gode argumenter for hvorfor akkurat dette prosjektet bør prioriteres. Gjerne på et hotell hvor det brukes PR rådgivere for å få frem det glade budskap.
Selv har jeg stor tro på Ringeriksbanen, Follo-banen, Fornebubanen og en opprustning av T-bane nettet i Oslo. Alt hjelper.
Men helst ikke hver for seg, kun som en samlet plan. En traffikkplan hvor det også inngår flere sykkelveier og bedre kjørefelt for bil, samt økt bruk av Oslofjorden til passasjertransport.
Finnes det slike omforente planer?
Et naturlig utgangspunkt er å se på Oslopakke 3. Her er det en ganske så puslete satsing på noen veistumper og forbedringer av kollektivtrafikk, som i hovedsak betales av brukerne.
Det samlede beløp i den opprinnelige planen var 15 milliarder kroner over 4 år. Fra 2017, og utover skal det brukes adskillig mere midler, men det er lett for dagens politikere å love at de som tar over, på et senere tidspunkt, skal gjøre mye fornuftig og godt.
Jernbaneinvesteringer er statens domene og kommer i tillegg. Det er derfor man kan gripe til litt større grep; som en milliardsatsing på Ringeriksbanen. Forslaget bifalles, men ikke uten et hjertesukk.
Som kommentator til Stortingsvalget var det interessant å se hva idealistiske politikere fikk seg til å love. Kampen mot klimautslipp, økt hjelp til asylsøkere og rop om mer u-hjelp, var i fokus hos de mest idealistiske. Her er det nærmest umoralsk å telle kroner, eller å kreve konkrete resultater av bistanden!
Når det gjelder samferdselspolitikk derimot avkreves det dyre konsulentrapporter for å fastslå lønnsomhet FØR det investeres en eneste krone. Og kravene til lønnsomhet er ekstra store dersom midlene skal brukes på Østlandet.
Under valgkampen var det ingen politikere som sa, ’’ Jeg vil bare ha en Ringeriksbane, ferdig med det!’’. Det var derimot mange som sa noe som likner på ’’Jeg vil ha 1000 syriske flyktninger, koste hva det koste vil!’’
En kan bare beundre det gode hjertelag mange av våre fremste politikere har, men et godt hjerte gir ingen store jernbanesatsinger.
Skal vi utvikle samfunnet harmonisk er det egentlig naturlig å se på disse sakene i sammenheng. De som ønsker store inntak av flyktninger med utstrakte familier, må samtidig passe på å ruste opp alle relevante offentlige satsinger – også på samferdselssiden. Kanskje burde slagordet bli: Slipp flyktningene frem – bygg Ringeriksbanen!
Faktum er at jo bedre kollektivtrafikk, veier og bruer man har i hovedstadsregionen, desto flere flyktninger kan velmenende politikere ta hånd om. Det hjelper ikke å være idealistisk hvis du ikke kommer frem på veiene, eller hvis du ikke kan bo billig nok til å leve ut dine drømmer, realisere dine mål.
Vi får bare ønske ildsjelene bak Ringeriksbanen lykke til. Alt hjelper. Det er bare så synd at det er umulig å tenke på slike prosjekter som integrerte satsinger for Oslo-regionens fremtid. Helhetstenking – det er noe man gjør i andre land.