En skulle ikke tro det på været som slo innover Oslo i går, med regntung sludd, sne og slaps, men i sentralbankens engere krets var det bare solskinn å melde. Dette til tross for at det ulmer i skyggene av bankverdenen, og spesielt i Shanghais mørkeste smau.
Årstalen til Norges Bank har etter hvert fått litt av eventyrenes fortellingsform over seg, og i år passet formen bedre enn normalt, med historiske linjer tilbake til årene før Napoleonskrigene.
Som i eventyr flest, er det visse ting sentralbanksjefer ikke skal nevne i sine taler.
Den såkalte ’’tilbudssiden’’ bes alltids å skjerpe seg – men her menes Gutta på Gølvet – gjerne organisert i Felleforbundet. Fraværende er imidlertid direkte kritikk av politikere eller deres hjertesaker. Våre trygdeordninger og innvandringspolitikk er tabu.
Selv skulle jeg ønske at sentralbanksjefen kunne heie på Fabians Stang forslag om OL-nekt i arbeidstida, men det er selvfølgelig utenkelig, med tilbudssidereformer av denne sort. Vi lever tross alt i et Norge hvor de kondisjonerte ønsker å svi av 20-30 milliarder kroner på et Oslo OL ,som vil redusere produksjon per ansatt i mange år fremover.
For norske låntagere var den viktigste formuleringen som følger:
Men utsiktene til et vedvarende lavt rentenivå internasjonalt må få virkninger også for Norge. En liten åpen økonomi som den norske kan ikke i lengden ha en vesentlig annen realrente enn sine nærmeste handelspartnere. Med de langsiktige rentene vi nå ser ute, vil det trolig ta flere år før renten her hjemme kommer opp mot det vi tidligere anså som et normalt nivå.
Her ligger det to varsler:
Det ene er at renten forblir lav lengre enn sentralbanken tidligere har sett for seg. Det andre er at bankøkonomene er på vei bort i fra troen på likevektsnivåer for renten nær 4-5 pst, som før nærmest var for et mantra å regne i sentralbanken.
Det som synes å skje er at Norges Bank er på vei til å ta innover seg alle de logiske implikasjoner av vår nye lav-vekst æra.
Lav økonomisk vekst, ingen inflasjon i Europa, og fallende kjøpekraft for arbeidsfolk i mange land, gir lav kapitalavkastning for våre utenlandsinvesteringer. Dette har sentralbankens økonomer nå internalisert.
Det gjenstår imidlertid å ta inn over seg at den logiske implikasjonen av lav vekst æraen er nær sagt evigvarende lav rente, små lønnstillegg også her hjemme, og en justering av vårt inflasjonsmål på 2,5 pst. Fremtiden er usikker og det kan faktisk hende at vi sklir over i en deflatorisk fase her hjemme, hvis våre naboland skulle få statsfinansielle utfordringer som driver vår kronekurs mot nye høyder.
Lånerenten blir i manges øyne nå problematisk lav for normale husholdninger, som lett lar seg friste til låne for mye. Billige lån får sentralbanksjefen til å ønske seg sterkere regulering av bankene. Når spriten er billig, må man bli nøyere med skjenkebevilgningene.
Dette var en hyggelig kveld.
Utenfor Norges Banks lokaler, mens fiffen koste seg innendørs, samlet det seg imidlertid en rekke lyssky typer, ved mørklagte inngangsparti, i de eldgamle smauene rundt bankplassen.
Banknæringen er ikke alene om å tilby sprit, unnskyld lån. Faktum er at bankenes utlånsvekst er bare 3-4 pst i året. Andre aktører står for det meste av kredittveksten i Norge. En vekst som er uregulert, og ukommentert av sentralbanksjefen.
I Shanghais smau er denne type virksomhet så omfattende at den truer verdens største vekstmotor; den kinesiske økonomi. Kina, som i årene etter finanskrisen tidvis har stått for over halvparten av verdens BNP-vekst, har en skyggebankvirksomhet motsvarende 10 000 milliarder kroner. En virksomhet hvor ingen helt hvem som har skutt inn penger – og hva de blir brukt til.
Dette kan gå galt, og ramme oss hardt. Analytikere i den franske investeringsbanken Societé General ser for seg et oljeprisfall på 20-30 USD per fat, hvis den økonomiske veksten i Kina halveres.
Markedene vet ikke helt hva de skal tro, men priser inn en oljeprisnedgang på om lag 10 pst de neste to år. Med andre ord vil verdien av vår viktigste inntektskilde falle markert de neste årene – på forventningsbasis.
Akkurat hvordan det går er ikke godt å si, all den tid vår skjebne blir bestemt utenfor de kondisjonerte rom, i mørklagte smau.