– It’s the consumer who call the shots!, oppsummerte nestoren i norsk samfunnsøkonomi, Professor Agnar Sandmo, sitt fags bidrag til norsk landbruksdebatt, i kanskje den beste takk-for-maten talen jeg noensinne har hørt. Ja, det kan være en viss støtte til produsentene. Men bøndene vil uansett tjene mest der de tilpasser seg kundenes behov.
Faktum er at jo mer fokusert vi alle er på å lage en landbrukspolitikk som er til glede for forbrukerne, desto bedre får produsentene det.
Det er ikke mange som sier seg imponert over hva norsk landbrukspolitikk har fått til, men jeg er en av dem. Kritikere fra Bondelagets mange venner vil si at vi burde støtte landbruket mer. Markedsliberalister på sin side, vil si at vi burde bruke mindre. Men det spørs om ikke begge grupper, både tilhengere og motstandere, er litt for fokusert på produsentenes skjebne.
En skjebne som egentlig bør være å lage varer og tjenester for ulik konsumbehov. Jeg tenker ikke bare på mat og drikke, selv om det alltid vil bli kjernen i bondens arbeid. Men verdien i landbruket handler like lite om kalorier og proteiner som stål og gummi er det viktigste for kjøp av bil.
Mange av oss har våre sterkeste naturopplevelser i natur som er tilgjengelig takket være at Norge fortsatt består av grisgrendte strøk. Opplevelser vi gjerne gir våre etterkommere, og som har langt større verdi enn verdien av en potet, en grønnsak eller et stykke biff. Vi kan betale mye for å gi barna våre evigvarende minner. Endre deres interesser, og åpne øynene deres for hvor mye fint som finnes i vårt langstrakte land. Opplevelser som kan være sterkere, og derfor mere verdt, på en liten gård enn på en stor.
Vi må i det hele tatt tenke nytt, eller rett og slett ta den logiske konsekvensen av de mest suksessrike delene av landbruket. Bondens marked, hesteoppdrett og fritidsaktiviteter knyttet til det å være på en gård. Suksessen til TV-programmer som ”Farmen” tilsier at det er et stort publikum som er villig til å ofre noe for å kunne oppleve ekte gårdsdrift.
Vi burde legge mindre vekt på kostnadene, subsidiene og prisen på mat og drikke. Landbrukspolitikken bør legges mer om til å støtte de som er med på å utvikle opplevelser; turisme-relaterte satsinger, kurs og konferanser. Året Sandmo holdt sin takk-for-maten-tale var 1989. Siden den gang er antall gårdsbruk mer enn halvert.
På tide å tenke å litt nytt?
Kanskje nordmenn kunne få skattefradrag for å bruke mer tjenester i distrikts-Norge? Eller kanskje bør matmomsen fjernes slik at folk slapp å reise til Sverige for å handle mat til en fornuftig penge?
Samtidig er det opplagt at man bør slippe flere delikatesser gjennom tollvernet. Det er ingen grunn til at Strømstad skal ha bedre utvalg av matvarer enn Oslo har.
Dette er bare løse ideer, men de bærer noe viktig med seg. Et behov for å endre fokus. Ikke fordi at det er noe gæernt med våre produkter. Faktisk tror jeg det meste av verden har til gode å få øynene opp for hvor velsmakende produkter det norske landbruket lager. Fallende transportkostnader åpner nye markeder for norsk eksport.
Husk: Til alle tider og i alle næringer har produsentene blitt rike først når de har blitt flinke til å tilfredsstille forbrukernes behov. Akkurat hva de gjør, om de produserer varer eller tjenester, eller om det er til oss selv, eller for eksportmarkedene, er ikke så nøye.