Som en litt ubuden gjest, fordrukken, gestikulerende med usammenhengende tale, har den nye finanskrise sparket inn døra på børsenes velregisserte og nøye planlagte nyttårsfest. Hovmesteren og hans makroøkonomer beroliger alle med at dette er bare en midlertidig forstyrrelse, rett etter at de har kastet denne ufyselige gjesten ut av vinduet.
Selskapelighetene fortsetter, men de fleste har fått sin eufori punktert. Analytikere prøver å ta opp de lystigste tema, men bak fasadene ulmer det.
Hva om det virkelig er noe på gang der ute? Hva om den ubudne gjesten kommer tilbake senere i år, bare med større kraft og tyngde?
Vi har sett dette før, i hvert fall noe som ligner. I 1992 var den vestlige verden på felgen. Møysomt arbeid, store reformer og kraftige pengepolitiske stimuli fikk etter hvert økonomiene i gang igjen , med en foreløpig konjunkturtopp i 1998. Også da ble festen avbrutt av en finanskrise, i det vi den gang kalte u-land. Først kollapset Thailand, deretter gikk det skeise for andre gjeldsdrevne asiatiske økonomier. I noen land, som Indonesia, ble det folkeopprør og forandring av regimet. Via kanaler i finansverdenen spredte problemene seg. Russland gikk konkurs samme høst.
Kanskje er det en ren tilfeldighet, men også nå er det finanskrise på gang i Asia om lag fem-seks år etter at de vestlige finanssystemene knakk sammen og nullrentepolitikken ble introdusert. Det går an å sammenligne perioden 1992-1997, hvor datidens u-land fikk låne raust og billig, med årene etter finanskrisen hvor nullrentepolitikken i OECD—området ga de fremadstormende økonomier rikelig tilgang til kreditt. Kreditt som ikke alltid ble anvendt til fornuftige formål.
Mange vil hevde at det umulig kan gå så galt i år. Bedrete vekstutsikter i USA, Japan og Europa, som tross alt utgjør halvparten av verdensøkonomien bør sikre oss gode resultater. Rentene er fortsatt minimerte i det meste av den industrialiserte verden. Null i rente og økt økonomisk vekst bør gi gode fortjenestemuligheter for mange bedrifter og deres banker. For Norges handelspartnere er utsiktene fortsatt slik at BNP-veksten i sum bør bli normal i år.
Imidlertid er det ikke til å kimse av at om lag fire milliarder mennesker kan rammes av den gryende finansielle storm. Om ikke annet kommer dynamikken i verdensøkonomien til å forandres totalt. De fremvoksende økonomier, som lenge har vært motoren i verdensøkonomien, må nå konsolidere, litt på samme måte som Sør-Europa har måttet stramme inn, og legge om livsstilen, i finanskrisens kjølvann.
Kina er åpenbart stormens øye. Ja, Argentina gikk i forrige uke konkurs, Tyrkia er ille ute, og børsene globalt har rukket å falle noe tilbake. Det er imidlertid Kinas vaklende finanssystem som teller. En krise har lenge vært i emning. Oddsene for en myk landing i Kina blir dessverre stadig dårligere.
Kina har på mange måter brukt den samme modell for økonomisk vekst, med tung satsing på investeringer og eksport, som mange land i tidligere perioder har hatt suksess med. Etter finanskrisen tok det imidlertid litt av, på en enda mer dramatisk måte enn det gjorde i Sør-Asia i 1992. Selv i fjor, da myndighetene gjorde sitt for å oppmuntre tjenestesektoren, utgjorde investeringer i mørtel og stein, bygg & anlegg, om lag halvparten av all BNP-vekst. Av naturlige grunner må denne veksten nå bremses. Jordsmonnet er forurenset, elvene dør og luften er forpestet. Nettopp derfor har mange av de nye fabrikkene liten eller ingen verdi. Til tross for at yrkesbefolkningen er fallende fortsetter man å øke utbygningstakten av boliger. Boliger som ofte blir stående tomme.
Den finansielle utfordringen er at disse investeringene i stor grad er lånefinansierte.
Bare siden finanskrisen har den akkumulerte kredittmengden i Kina økt med i underkant av 100 000 milliarder kroner. Om lag en tredjedel av dette er ukontrollerte lån utenfor de offisielle bankene. Disse ’’skyggebankene’’, hvor rentene er høye, men kredittgivingen raus og ukontrollert, står foran sin store prøve denne uka. En av de største investeringsproduktene i dette universet, forfaller onsdag denne uken med potensielt enorme tap for investorer, som har levd i troen på at staten vil berge dem.
Her er hvordan kredittbyrået Fitch omtalte skyggebankenes virksomhet i fjor sommer.
“There is no transparency in the shadow banking system, and systemic risk is rising. We have no idea who the borrowers are, who the lenders are, and what the quality of assets is, and this undermines signalling,”
(Daily Telegraph, sommer 2013)
Kineserne er smertelig klar over hvilke utfordringer de står overfor. En fordel med gryende stormer som vokser i kraft, er at man kan forberede seg på dem. Myndighetene har da også iverksatt en rekke tiltak for å få kontroll med skyggebankene, og vri veksten fra investeringer til konsum. Spørsmålet er om det er nok til å unngå en resesjon.
Jeg må vel bare ærlig å si at dette er umulig å vite. Det eneste vi vet er at kinesere, og en lang rekke andre folkeslag i de fremvoksende økonomier, står foran store prøvelser. Vi kan bare håpe at de klarer å konsolidere og reformere sine økonomier uten at det blir krakk på de lokale børsene, og uår for befolkningene som rammes. Uansett blir det smalhans, med globale implikasjoner. Mindre import fra, og mere eksport til, de vestlige økonomier. Bankene vil selvfølgelig måtte ta en del tap, og arbeidsledigheten vil naturlig nok stige.
For USA, EU og Japan, venter det store rentefall i obligasjonsmarkedene, men økte kredittpremier for næringslivet. Vi får fallende inflasjon, ekstremt lave renter og behov for stimuli i vestlige økonomier.
En skal være spesielt forsiktig med høyrentefond som baserer sin avkastning på å ta stor risiko.
Også norske myndigheter blir satt på prøve. Alle innstramningstiltak må sees i lys av den gryende finanskrise i de fremvoksende økonomier, og faren for at noe går helt galt i Kina.