Den gang da jeg syklet rundt i Beijings smau sammen med norske medstudenter for drøye 25 år siden, kunne jeg aldri drømme om at jeg noensinne skulle få se Kina som den viktigste vekstmotor i verdensøkonomien. Men slik har det blitt.
Spesielt imponerende – og skremmende – var fremveksten i årene 2002 til 2008, da vestlige arbeidere tapte i kampen mot kineserne. Hele fabrikkanlegg forsvant til Kina.
Avindustrialiseringen av OECD-området var i det hele tatt en viktig faktor bak datidens lavrentepolitikk, og den gryende finansielle boble som vokste frem i årene til finanskrisen i 2008. Hva annet kunne sentralbankene gjøre enn å holde rentene lave i disse år, da bedrift etter bedrift flyttet arbeidsplasser til Midtens Rike? Mange politikere ønsket seg økt satsing på finansnæringer som erstatning for bortfallet av industriarbeidsplasser.
I årene etter kollapsen i Lehman Brothers fortsatte naturlig nok Kinas eksportsuksess, men nå kom den innenlandske satsingen mer i forgrunnen. I årene 2009 og frem til i dag har handelsbalansen svekket seg. Veksten er det konsum og investeringer som står for. Spesielt investeringsveksten har vær unormalt sterk. Langt sterkere enn i sammenlignbare økonomier.
Litt sært kan den sterke investeringsveksten se ut, nå som Kinas yrkesbefolkning er fallende. En skulle jo tro at etterspørselen etter nybygg ville gå ned i et modent Kina. Imidlertid kontrer kinesiske analytikere med at det fortsatt er mye ugjort i bekjempelsen av bolignød. Deres regjering ønsker årlig å bygge hele 2,5 millioner boliger for å hjelpe den sosiale boligbyggingen og urbaniseringen av Kina.
Likevel, selv når du hensyntar disse utmerkede, og hjertevarmende tiltak, er det litt urovekkende meldinger som kommer fra smauene i kinesiske byer. Meldinger om bygg som umulig kan ha noe fornuftig økonomisk rasjonale:
Her er hva Anne-Stevenson Young skrev i det respekterte tidsskriftet Forbes:
Over the last two years of traveling constantly in China, I can say that I have not seen a single city, town, or hamlet without massive empty housing stock. A colleague, on two trips crossing about 1,500 kilometers overland, said that he was not out of sight of empty buildings even once. Up by the Siberian border, the town of Manzhouli has decided to become a tourist resort and built thousands of empty “villa” developments. In the southern mountains of Yunnan, a colleague took video footage of 15 kilometers unbroken of empty highrises. The ghost developments stretch along Beijing’s southern Fourth Ring and through Shanghai’s Pudong and Xuhui. The East District Zhengzhou looks like a post-apocalyptic landscape. The new districts of Harbin could earn some revenue as sets for a remake of I Am Legend.
Hun skrev det ikke i går, men i fjor høst.
I år fortsetter Kina å bygge tomme leilighetsbygg. Og hvorfor ikke? Bare det siste året (til november i fjor) steg boligprisene med om lag 10 pst, skal en tro nyhetstjenesten Reuters. Man kjøper, lar det stå tomt, og selger videre med fortjeneste.
Det er imidlertid ikke bare i Folkerepublikken at det hausses. Hong Kong og Singapore er blant verdens dyreste byer å bo i, mye takket vær kinesisk etterspørsel etter spekulasjonsobjekter. I senere tid har også utvalgte deler av Sydney og London merket kinesernes etterspørsel etter boliger.
Kinesernes utenlands kjøp har litt sammenheng med deres valg av livsstil. I en ny undersøkelse (Hurun 2014) sier 85 pst av rike kinesere at de vil at barnet deres skal studere i utlandet. Da er det lett å kjøpe bolig i samme by som barna vil studere. London er her blant favorittene.
Det kan også tenkes at den kinesiske boble skremmer Kinas egne innbyggere til å investere utaskjærs. Kollapser Kina kan det være kjekt å ha en villa i Australia.
Slik kan ganske mange eiendomsmarkeder være preget av kinesisk etterspørsel. Og dermed sårbare for tilbakeslag når, ikke hvis, den kinesiske boble sprekker.