’’Pengepolitikken er vår første forsvarslinje mot svingninger i produksjon og sysselsetting.” Dette er den viktigste setningen i statsbudsjettet – for en makromann som skal spå om renteutviklingen.
Nå som kapasitetsutnytting i norsk økonomi er på vei ned, er det ikke tvil om hva som kommer: Stimuli. Og nå som det er like klart at dette ikke kommer via offentlig budsjetter, får vi: Rentekutt.
Før regjeringens nye budsjett ble fremlagt, var jeg usikker på hvor mye av stimulien som ville komme via pengepolitikken, og hvor mye hjelp økonomien ville få fra statsbudsjettet. Et budsjett som stimulerer en stagnerende økonomi med et halvt prosentpoeng av BNP (Endringen i det olje- og konjunkturjusterte budsjettunderskudd), kommer neppe til å gi oss et nytt konjunkturoppsving. Spesielt når det gjelder boliginvesteringer, som regjeringen, i sin villfarelse, tror vil øke, er det fare for katastrofer.
Jeg har lenge påpekt at det ikke lønner seg å bygge boliger i det meste av Norge – med mindre man har forventninger om sterk prisvekst. Nå stanser boligprisene opp, færre mennesker går på visninger, og boligbyggingen vil garantert stupe.
Det kunne vært annerledes. Men med vår særnorske penge- og kredittpolitikk har det ikke vært mulig å løfte boligprisene til et tilstrekkelig høyt nivå til at byggeaktivitet kan opprettholdes.
Byggebransjen er stor og har mange ringvirkninger. Derfor er det heller ikke utsikter til nevneverdig vekst i Norge neste år– med mindre økonomien stimuleres.
At pengene i hovedsak brukes til å trutne arvinger og formuende i kontantbad, tilsier at veksteffekten av skattelettelsene i første omgang blir mindre enn normalt. Å redusere formuesskatt og arveavgift for 4 mrd kroner er kanskje vel og bra for næringslivets langsiktige vekst, men gjør lite med neste års etterspørsel etter varer og tjenester.
Med Solberg-regjeringens relativt stramme budsjett, synes det nå åpenbart at den nødvendige stimuli vil måtte komme via pengepolitikken. Rentene vil kuttes. Her holder det ikke med en kvarting eller to. Renten på byggelån er i dag på 5-6 pst for mange prosjekter, og går neppe ned, selv med et par små rentekutt. Derfor er det ingen heroisk prognose å tro på tre rentekutt, og en 3-mnd NIBOR rente på om lag ett prosentpoeng allerede ved påsketider neste år.
Faktum er at byggebransjen går mot en iskald vinter uansett hva Norges Bank nå måtte finne på. Den forrige regjeringens yndete virkemiddel – oppussing av offentlige bygg – blir neppe tatt i bruk av den nye regjering. Denne gang må privat sektor stimuleres, og det vil ta tid.
Rentekutt gjør det selvfølgelig billigere å låne penger, men øker også verdien av bygg.
Byggebransjens hovedvirksomhet er å ferdigstille, ulike bygg. Bygg som forventes å gi en netto positiv kontantstrøm, eller i boligeieres tilfelle – en spart kontantstrøm av å eie fremfor å leie. Verdien av disse tjente (eller sparte) kontantene avhenger av rentenivåene i samfunnet. En halvering av sentralbankrentene vil gjøre kontantstrømmene mer attraktive. Slik økes prisene på bygg som er tatt i bruk, og slik stimuleres entrepenører til å sette i gang flere.
Det er dette som er motkonjunkturpolitikkens oppgave: Å snu en uønsket utvikling. I mangel av tilstrekkelig store skatteletter, vil rentene nå måtte gjøre jobben.
Det kan også tenkes at Kristelig Folkeparti og Venstre får bruke litt ekstra midler til ulike formål. Men sender KRF litt ekstra midler til et eller annet sted i Afrika, og Venstre får bruke litt mer penger på kampen mot CO2 utslipp, vil det neppe redusere behovet for rentekutt.