På veien inn til jobben i dag hørte jeg på en interessant radiodebatt om C02-utslipp. Utslipp som vil forandre livet på jorden. Skjønner derfor godt at alle vil kutte utslippene sine. Global oppvarming er kanskje den viktigste utfordringen menneskeheten i dag står overfor.
Spørsmålet er imidlertid om våre særnorske tiltak betyr noe i den store sammenheng. Bør vi bruke milliarder av kroner på noe vi ikke kan påvirke? Det er bare et spørsmål fra min side, da jeg verken vet hvor mye C02 som slippes ut daglig på Melkevei-systemets vakreste klode, ei heller, hvor mye C02 det faktisk er i atmosfæren. Pussig nok, det later til at ingen av interesseorganisasjoner, debattanter eller politikere er interessert i slike tall heller.
Noe av det samme kan vi spørre oss om u-hjelpen vår. Det er stor fattigdom og unødig mange lidelser på verdens største kontinent. Men kan Norge endre Afrikas BNP i 2020? Sett at vi doblet pengebruken. Hva ville det bety for den langsiktige skjebnen til Afrikas én milliard mennesker? Ikke vet jeg, jeg har ikke noe tall eller modeller som kan hjelpe meg forstå virkningen av vår u-hjelp i Afrika. Jeg bare tipper at u-hjelp er en god idé, og gir en slant hver måned til Redd Barna. Pussig nok er det egentlig ingen som bryr seg om å tallfeste noe som helst, om de langsiktige virkninger av våre innsatser. Debatten er god, hjertevarm og velmenende, men tallene er ikke der.
Norsk boligdebatt tar imidlertid kaka. Ikke har vi gode historiske tall for boligpriser, ikke vet ekspertene hva boligprisene er, og ingen – absolutt ingen – spør seg hva det ønskede, optimale, boligprisnivået BØR være. Det siste stusser jeg mest over. Mange har sterke om at boligprisene er høye – uten å ha noen oppfatning om hva nivåene bør ligge på.
Kjære boligekspert: Hva er ditt nirvana for prisen per kvadratmeter bolig i Norge? Kan det likne på byggekost, slik at det lønner seg å produsere det vi faktisk trenger. Eller er det noe helt annet?
Bakgrunnen for disse pussige tanker var en boligdebatt i går, som jeg deltok i, hvor vi – som normalt – kom med vår meninger om dette og hint, uten at salen ble noe klokere av den grunn.
Så her er fakta. Gjennomsnittsprisen på en enebolig i Norge er i dag 20 000 kroner per meter og fallende. Dette er langt under byggekost, og vil over tid naturligvis resultere i at boligbyggingen stopper opp mange steder. Ser en på Norge eksklusiv hovedstaden, er tallet 17 500 kroner per meter. Oppkjørselen, garasjen og terrassen får du på kjøpet. Hundehuset, hageplantene og fuglekassa likeså.
Det er denne grusomme pris som den økonomiske politikken i år har hatt som sikte mål å dempe. Derfor er Norge i en lavkonjunktur, og derfor tapte regjeringen valget. Arbeiderbarn uten egenkapital, må du forstå, ja de må nektes bolig for å hindre en ny boble i boligmarkedene. Nekter vi arbeiderbarn bolig, klare vi å holde boligprisene nede – under 20 000 kroner per kvadratmeter for en enebolig. Genialt!
Også sammenligningsgrunnlaget er vagt.
Vi vet ikke helt hvordan prisen i dag er – i forhold til fortiden – fordi vi ikke har noen kvalitetsjustert indeks å forholde oss til. Når Finansdepartementet, Norges Bank og Finanstilsynet presenterer langsiktige boligpriskurver er det egentlig bare indikatorer. Vi har ikke tallene! Det vår økonomiske elite baserer seg på, er bare skygger av fortidens virkelighet. Ja, prisen på en ny bolig i Bærum er høyere enn hovedhuset på en gård for tredve år siden. Nei, det er ingen boble -det er skjebnen.
Vi vet heller ikke hvordan norske priser står seg – relativt til prisene i andre land – kvalitetsjustert. Det blir til at norske bobleøkonomer stolt peker på noen grafer om spanske boligpriser som baserer seg på tall samlet sammen i et smau i Madrid. Se bare her, hva også vi har i vente!
Kanskje er vi bare Ibsens nordmenn? Det er kanskje ikke en pussighet, men viktig, at tall mangler. Tar du livsløgnen fra en gjennomsnittsnordmann tar du lykken fra han med det samme. Den ideale fordring er det som gjelder. Tall kan jo ødelegge de fleste livsløgner.
Synd at dette koster penger. Klimatiltak, u-hjelp og boligpolitikk er ikke abstrakte tiltak, men store satsinger for det norske samfunn.
Vi får håpe at midlene som går med til gode formål og til raseringen av boligbyggingen er verd våre innsatser. Håpe må vi, fordi vi, pussig nok, mangler tall.