Høsten er kommet og snart får vi den første snø på Østlandet. Det er en fin, lett melankolsk tid, hvor mange økonomer grubler over samfunnsutviklingen.
Aktiviteten i boligmarkedene roer seg ned, som normalt, i disse før-advent tider. Men akkurat i år ser det ut som om det er litt uvanlig stille rundt omkring på visningene. Nesten litt Halloween-stemning er det mørke høstkvelder i boliger med sparsomt oppmøte på visningene.
Spørsmålet for boliginvestorer er om vi nå ser en midlertidig, og ganske sesongnormal, svikt, eller en mer varig endring i våre boligmarkeder?
Mye tyder på at tiden helt frem mot jul blir vanskelig. Utbudet er stort, både for hytter og boliger, og vi står trolig foran ganske mange uker og måneder hvor kjøperne er avventende. Selgerne kan bli tvunget til å redusere prisene. I slike perioder er det håp om gode kjøp.
Jeg kaller det et håp, men det er egentlig en ganske sikker prognose. Pessimistiske analytikere vet trolig ikke hvor usannsynlig deres prognoser er.
Det de fleste analytikere har problemer med å skille mellom er trend – den langsiktige utviklingen, og konjunkturer – midlertidige opp og nedturer.
Ta trend-poenget først. Stort sett skal boligprisene stige – som det normale, som det trendmessige, som det helt dagligdags vanlige. Dette skjønner ikke selv garvede eksperter.
Ofte får jeg spørsmålet: Er toppen nådd?
Bare stilling av spørsmålet viser at journalisten ikke helt har tatt innover seg at i samfunn hvor lønninger stiger mer enn produktivitetsveksten til de ansatte, ja der vil folk bli systematisk rikere og boligprisene øke.
Trenden er at boligprisene bare stiger og stiger, intet annet, så lenge samfunnet går fremover med økte lønninger og høyere sysselsetting.
Har du hørt om boligkrakket i Kristiania, kollapsen etter jappetida eller de harde tidene på 30-tallet? Alt var bare midlertidige tilbakeslag.
Selv 2. verdenskrig avleirer seg i dag, 70 år etter, som bare et hakk i en stigende BNP-graf.
Rundt denne stigende trenden har vi et konjunkturforløp. Når boligpriser stiger mer enn normalt, er det fare på ferde, og når de stiger mindre enn det normale, er det som regel lavkonjunktur.
Det siste året har norsk økonomi godt unormalt dårlig. BNP-veksten har vært lavere enn det normale og arbeidsledigheten er økt. Ingen krise, intet sparesjokk, bare svakere vekst enn det normale.
Tilgangen på ledige stillinger var elendig i september og varehandelen er anemisk. Norge er inne i en midlertidig lavkonjunktur.
Klok pengepolitikk ville vært å stimulere norsk økonomi. Kutte renten slik at arbeidsmarkedet kunne bedres, omsetningen i varehandelen stige og boligmarkedene friskmeldes. Takket være vår penge- og kredittpolitikk har imidlertid folk flest merket en renteoppgang det siste året. Rentene som skulle gått ned, har steget.
Denne feilslåtte politikken, denne medkonjunkturpolitikk, hvor myndighetene aktivt forverrer en vanskelig situasjon, ja det kan man si mye om. Det viktigste er at den dør, og avløses av tiltak for å normalisere økonomien, såkalt motkonjunkturpolitikk. Motkonjunkturpolitikk som kan ta form av rentekutt. Senker vi rentene tilstrekkelig, vil det alene løfte norsk økonomi tilbake til normal vekst.
Det er imidlertid svært så usikkert om vi får rentekutt av betydning fordi politikerne også må få sagt sitt. De ønsker jo å være til hjelp, og det nye Storting vil trolig øke bruken av oljepenger ganske så mye.
Gitt dagens lavkonjunktur er det et sannsynlig scenario at Norge får både i pose og sekk. Husholdningene vil tjene mer, år om annet, godt hjulpet av både rentekutt i Norges Bank og den nye regjerings rause skatteletter.
Kanskje ikke i år, selv om min prognose er at vi får rentekutt før jul og at det kommende statsbudsjettet blir raust, men garantert etter hvert. I en viss forstand blir det kun et spørsmål om hvor lang tid det tar før virkemidlene doseres sterkt nok til å løfte norsk økonomi ut av høstens skumringstid og gi oss ny fart i det nye år.
At fornuftige folk, før eller senere, vil normalisere økonomien ved å avløse selvskadende medkonjunkturpolitikk med aggressiv motkonjunkturpolitikk er en bombesikker prognose.
Hva kan en ellers si om trenden de neste åtte år?
Hvis oljeprisen blir om lag som i dag frem til det neste decenniet, og verden unngår børskrakk (et par ganske så avgjørende forbehold) vil trolig oljefondet være på 7200 mrd kroner (eller mer) ved inngangen til valgåret 2021.
Smatt litt på den. 7200 mrd kroner er kjekt å ha, og gir rom for mer enn en dobling av oljepengebruk innenfor handlingsregelens rammer.
I sum er det ikke noe fundamentalt galt i norsk økonomi som ikke stimuli fra myndighetene kan rette opp. Norge er ikke inne i en negativ trend, men i en hjemmesnekret lavkonjunktur som i hovedsak skyldes vår egne feildisposisjoner.
Går det som forventet med de kritiske riskfaktorene i makro, og klarer vi å legge om politikken, vil høstens svai i eiendomsmarkedene, i ettertid vise seg å ha vært en god kjøpsmulighet.
Jeg har sagt det før. Å tro noe annet enn at boligprisene vil stige i årene som kommer, er virkelig enn pessimistisk prognose:
– enten når det gjelder verdensøkonomien,
– eller når det gjelder vår evne til å styre oss selv.