– I am as mad as hell and I am not gonna take this anymore!, sa den karikerte sinte hvite man i filmen Network (1976).
En ganske så underholdene scene, utrolig velspilt av legendariske Peter Finch.
http://www.youtube.com/watch?v=WINDtlPXmmE
Litt tragikomisk, humor med et snev av alvor.
Saken er den at gjennomsnittsamerikaneren har om lag samme kjøpekraft i dag som han hadde da filmen ble spilt inn. Det har selvfølgelig vært mange og store forbedringer i medisiner, teknologi og tilgang på oppfinnelser siden den gang, men de nakne fakta er at når en ser på finansene til medianhusholdningen, har ikke kjøpekraften, fra den ene generasjon til den neste, løftet seg vesentlig.
Godtfolk har også mistet mange av sine pensjonsrettigheter. Pensjonsrettigheter som er omformet til profitt for Wall Street. Bedriftene spiser en stadig større del av USAs nasjonalinntekt, og driver aksjekursene til nye rekorder. Til glede for de rike.
Dårlig økonomi er trolig en av grunnene til at mange amerikanerne i dag gjør Peter Finchs ord til sine. En annen grunn er sterk innvandring. Ikke bare av sosialklienter, men kanskje det som irriterer mest – suksessrike innvandrere som gjør det bedre enn hvite menn i amerikanske småbyer. Hvite menn som ønsker seg tilbake til et enklere samfunn, uten for mye statsgjeld – uten for mange innvandrere.
I disse dager foregår det en litt irrasjonell strid i den amerikanske Kongressen. Et flertall av republikanerne i Representantenes Hus (det ene kammer av Kongressen), ønsker å hindre at det tas opp mer statsgjeld, med mindre det kommer vesentlige budsjettkutt. Og aller helst bør kuttene komme i den nye helsereformen, som er kostbar fordi den gir et bedret helsetilbud til ti-talls millioner av fattige amerikanere.
President Obama nekter å forhandle om helsekutt som en pris for å få økt statens låneadgang i markedene. Han ser på republikanernes strategi, hvor helsekutt avkreves i bytte mot en nødvendig lov, som ren utpressing. Det er jo egentlig litt på samme måte som om fagforeninger skulle true med å rasere fabrikkene , hvis deres krav ikke blir møtt. Heves ikke gjeldstaket, vil ikke USA kunne betale regningene sine. Den amerikanske stat kommer i så fall til å gå konkurs. Helt frivillig.
Meningsmålinger viser at presidenten får en viss sympati, og at republikanerne taper oppslutning på sin taktikk. Derfor vil trolig republikanerne flest motvillig gå med på en økt låneadgang, i hvert fall for noen måneder. Forhandlingene pågår nå og ser ut til å vare inn i helgen.
Neste høst er det nytt Kongressvalg. Husker velgerne tilbake til dette triste drama når de stemmer, er det fare for at det republikanske partiet taper stort. Det er ikke nødvendigvis de steileste motstanderne som må gå, da de jo tross alt bare reflekterer sine velgeres sinne, og deres nihilistiske frustrasjon. Trolig er det de moderate republikanerne fra de store byene, hvor velgermassene er mer heterogene, som vil tape for demokratene.
Resultatet av Kongressvalget blir da et mindre, men mer aggressivt republikansk parti.
Jo lenger striden om budsjettene varer, desto mer sannsynlig er det at demokratene vinner stort ved kongressvalget om ett år. USA blir i så fall langt mer styringsdyktig i 2015 enn det er nå, men det republikanske parti vil da radikaliseres ytterligere. Partiet blir en bastion for sinte hvite amerikanerne.
I et USA hvor de hvites andel av befolkningen er synkende, jobber egentlig tiden mot denne militante gjengen. En kan nesten spørre seg om USA går mot en ettpartistat, hvor det demokratiske partiet vinner alle vesentlige nasjonale valg, mens de bitre republikanerne blir sintere og sintere – og stadig mer isolerte.