For en fagidiot med motto ’’makro er alt og alt er makro’’ var valgresultatet ingen overraskelse. Norsk økonomi var for svak til å gi vår utmerkede statsminister gjenvalg.
Nøkkeltallene varierer fra måned til måned, men peker ganske entydig i retning av lavere økonomisk vekst. Nå som boligmarkedet er usikkert, stopper boligbyggingen opp, med ringvirkninger for store deler av detaljhandelen. Gradvis vil arbeidsmarkedet bli svakere.
Norges Bank har et ansvar for reguleringen av konjunkturene. Holde pengepolitikken stram i gode år, og gi litt slakk i svake perioder. En rolle vår sentralbank i valgåret har forsømt.
På mange måter var velgernes krav om regjeringsskifte ganske så fornuftig, gitt at Norges Bank ikke ønsket å stimulere innenlandsk etterspørsel. Jo svakere økonomien er, desto mer rom er det for å bruke oljepenger. Et handlingsrom som i år er stort og voksende.
Svekkelsen av innenlandsk etterspørsel har kommet så langt at selv et rentekutt eller to fra vår sentralbank neppe vil hindre et fall i boliginvesteringene på 10-20 pst fra i år til 2014. Her må det ekspansiv finanspolitikk til.
I en viss forstand er sirkelen sluttet. Da inflasjonsmålet ble innført, fikk Norges Bank et utvidet mandat til å finstyre konjunkturene. Nå har de mer eller mindre frivillig gitt oppgaven tilbake til Finansdepartementet.