Et underlig lys over Suez-kanalen

by | 19. August 2013 | Internasjonal økonomi

I sommerdagene av 1914, dette år som ga oss en slik meningsløs krig, satt den britiske regjering og diskuterte irsk politikk, da de fikk urovekkende meldinger fra kontinental-Europa. Meldinger som varslet fare for krig og uår. I marineminister Winston Churchills ord: ’’ meldinger som kastet et underlig lys over det europeiske kontinentet.’’

De tragiske begivenheter i Egypt, hvor hundrevis av unge mennesker er drept , tusenvis er såret, og hvor det varsles ytterligere opptrapping fra begge sider, er mer enn et menneskelig drama. Egypt er også araberverdens hjerte, det mest folkerike landet, og arnestedet for pan-arabisk nasjonalisme som hadde sin oppblomstring under den karismatiske president Abdel Nasser på slutten av 1950-tallet.

Mange vil skrive lange kronikker om betydningen urolighetene har for demokratiets fremtid i Egypt. Det Muslimske Brorskap vant jo presidentvalget etter Mubarak regimets fall. Andre vil nettopp fremheve de mellommenneskelige aspektene, de falne og sårede. Oljeanalytikere på sin side vil diskutere virkningen det har for balansene i verdens oljemarkeder at et land med ubetydelig produksjon av olje, men som ligger nær verdens største oljekilder, er på randen av borgerkrig.

Selv er jeg mest bekymret for Suez-kanalen. Denne 193 km lange vannveien som forbinder Europa og Asia er fortsatt viktig for verdenshandelen. Daglig passerer det om lag 75 skip gjennom kanalen. En kanal som lett lar seg forsvare mot en armé, men neppe like enkelt mot hjemlige terrorister.

I 1956 var det nettopp Nasser som nasjonaliserte kanalen og tok kontrollen over Egypts skjebne, med en dramatisk konfrontasjon mellom Egypt og de gamle, døende kolonimaktene, Storbritannia og Frankrike. Kolonimakter som okkuperte store deler av kanal-området – uten å ha fått med seg datidens stormakter Sovjetunionen og USA på laget. En skjebnessvanger feil. Som en seirssikker Nasser sa det, til britenes store ergrelse ’’ noen kommer og noen må gå’’. For verdensøkonomien var tiden traumatisk, gitt den vitale rolle Suez-kanalen hadde som hovedfartsåre for skipsfarten, og gitt at stormaktene var så sterkt involvert. Både for Storbritannia og Frankrike resulterte Suez-fiaskoen – de måtte jo trekke seg tilbake – til både politiske regimeendringer og finansielle utfordringer.

I dag er også utenforstående land involvert. Amerikanerne har et våpenhjelp-program som neppe sees på med blide øyne av Det Muslimske Brorskap, en seiglivet organsisasjon som i sin tid sto bak et attentatforsøk på selveste Nasser. Gulf-statene på sin side sprøyter i dag inn store midler som lån og gaver til Egypts militære ledere.

For verdenshandelen er det kanskje ikke så avgjørende at leveranser av TV-er og mopeder trues av en ny Suez-krise. Men noen varer er viktigere enn andre. Verdens fabrikker er nå samkjørte og avhengige av at kritiske deler lett, og raskt, kan skipes fra fabrikker i Asia til Europa. Suez-kanalen er for mange industrier den raskeste vei, nesten som en bit av samlebåndet.

Den viktigste lærdommen vi har, både fra første verdenskrig og fra Suez-krisen i 1956, er imidlertid at vi alle er ille ute når fremmede makter kaster seg inn i lokale stridigheter. Det er litt urovekkende å se at gamle monarkier spytter et ti-talls milliarder dollar inn i Egypt, for å knuse Det Muslimske Brorskap, litt på samme måte som Europas kongehus måtte hjelpe sine frender i de skjebnetunge augustdagene i 1914. Det ingen av kongene, keiserne eller tsaren av Russland skjønte den gang, var at SAMTLIGE regimer sto for fall.

De føydale makthavere i Gulf-statene får bare håpe, at Det Muslimske Brorskap ikke kommer tilbake til makten i Egypt – med hevn i tankene. Da kan Egypts borgerkrig bare være starten på større omveltninger i den arabiske verden.

Kategorier

Siste innlegg