Det er noe uunngåelig med det som er umulig å unngå. Kinas ekstraordinære vekstæra er trolig over, en konklusjon som lett trekkes hvis du ser på de mange prosesser som har drevet den usedvanlige økonomiske fremgangen. Prosesser som det rett og slett blir vanskeligere å videreføre.
Basisen for Kinas vekst er landets sterke konkurranseevne. Relativt lave lønninger for det som trolig er verdens beste samlebåndsarbeidere, med tilgang til flunkende nytt produksjonsutstyr, la i tidligere år grunnlaget for en enorm vekst i eksporten. Handelsoverskuddet nådde hele 10 pst av BNP i 2007. I årene etter finanskrisen har imidlertid overskuddene i utenrikshandelen skrumpet kraftig inn – til mer normale 2,5 pst av verdiskapingen. Med andre ord har utenrikshandelen i senere år bidratt negativt til BNP-veksten. Det som tross alt har gjort at BNP-veksten har holdt seg høy inntil nylig, har vært at investeringene fikk et løft. Investeringer som ikke alltid har vært preget av rigide krav til lønnsomhet.
Haken med investeringer er imidlertid at jo mer du realiserer, desto færre verdige prosjekter har man til fremtidige satsinger. En skal ikke nødvendigvis spå en kollaps i investeringene av den grunn, men det er all grunn til å regne med en utflating i investeringsaktiviteten fremover. Normale økonomier investerer om lag 20 pst av nasjonalinntekten. Kinas investeringsrate ligger nærmere 50 pst, et nivå som ligner på krigsstater fra tidligere æraer. Heri inngår flyplasser, veier, bruer, maskiner og boliger.
Mange forhold vil påvirke Kinas investeringsledete økonomi, men trolig peker samfunnsdynamikken, tidsånden, for at Kinas samlede økonomiske vekst skal kraftig ned. Det er i det hele tatt verdt å tenke på fremtiden som ”behovet for nye prosesser”, fremfor å lete etter ad hoc tiltak, eller rope om ’’krise’’. Her er de viktigste:
Demografi
I år fødes det om lag 7,5 millioner jentebarn i Kina. Holder disse fødselstall seg, vil Kinas befolkning toppe ut på om lag 1,4 milliarder før det faller tilbake til omlag 1,1 milliarder, en nedgang på 25 pst i løpet av dette århundret. Det kan bli verre. Dagens fertilitetstall tilsier at det fødes bare 70 nye jentunger, per hundre kvinner. Holder fertilitetstallene seg på dagens nivå, vil det fødes bare omlag fem millioner jentebarn i 2050. I senere år har mangelen på barn gitt de voksne frihet til å kjøpe luksusvarer. Fremover vil imidlertid vedvarende små dødselskull også gi færre muligheter – og mindre behov – for økonomisk vekst.
Miljø
Kinas bedrifter har tatt i bruk det meste av landets naturressurser for å få realisert sine fabrikker, kraftforsyning og infrastruktur. En vekststrategi som har påført landet enorme, og ikke-bærekraftige, miljøødeleggelser. I 2006, satte myndighetene i gang et storstilt prosjekt for å måle forurensingen av matjorda i Kina. Studiene ble avsluttet i 2010, men resultatene hemmeligholdes fortsatt, trolig fordi altfor mye av kinesisk matjord er forurenset av tungmetaller, med mer.
Offentlige investeringer
En av de viktigste driverne av investeringene har vært offentlige satsinger, ofte gjort av regionale og kommunale selskaper som utvikler næringsparker, hoteller, og lignende, for å sikre fremtidig utvikling av det lokale næringsliv. Investeringer som trolig har lav, eller ingen, løpende avkastning. Disse investeringene forsøker makthaverne i Beijing nå å stoppe. I første omgang ved å forby nye offentlige bygg – for en femårsperiode.
Bank og finans
En viktig ingrediens i enhver debatt om økonomisk vekst er finanssystemets rolle. Kinas banker, som er strengt regulerte, henvender seg i hovedsak til store – ofte statskontrollerte – selskaper. De færreste private bedrifter kan bruke storbankene som kilde for sine satsinger. Derfor har det vokst opp en uregulert finanssektor i skyggen av de offisielle bankene. Disse skyggebankene er etter hvert blitt vel så viktige for den økonomiske veksten som de store statskontrollerte finansinstitusjonene. Vestlige erfaringer tilsier imidlertid at uregulerte banker, før eller siden, blir dårlige banker – med tap og skuffelser for sine kunder, eiere, og ansatte.
Inntektsfordeling
Oppgangsårene har løftet hundrevis av millioner ut av fattigdom, men det betyr ikke at jobben er gjort. Fortsatt lever nær halvparten av befolkningen på bygda, ofte i stusselige kår, og med lite av det tjenestetilbudet som byfolk tar som en selvfølge. Opprustningen av helse, utdanning og miljø må stå sterkere i fokus i kommende år enn vi har sett i den store vekstæraen. Skal Kinas økonomiske vekst fortsette må den absorberes av økt konsum. Og økt konsum krever økte inntekter. En rebalansering av Kinas økonomi fra å være investeringsledet til å bli drevet av konsum, vil trolig kreve store lønnsøkninger /og eller skatteletter for befolkningen.
Corporate governace
Kina er berømt for å få ting gjort. Vestlige bedriftsledere som er vant til lang saksbehandling og mange runder med innsigelser/protester i sine hjemland, blir forbløffet over hvor enkelt kineserne får til selv store investeringsprosjekter. Prosjekter som gjerne påvirker nærmiljøet til tusenvis av mennesker.
Saksbehandlingen går ekstra fort hvis det er korrupsjon med i bildet.
I modne økonomier kreves det imidlertid mer grundig saksbehandlingen som kan ta alle nødvendige hensyn i betraktning. Ingen er tjent med at fornuftige innsigelser i byggesaker blir sett bort i fra. I valget mellom to konkurrerende prosjekter vil det i dag være størrelsene på bestikkelsene, ikke lønnsomheten som er avgjørende for valget. Kampen mot korrupsjon er på mange måter en strid om å få opp avkastningsratene på investerte midler.
Foreløpige konklusjoner
Alle disse prosessene er lite bærekraftige. Den aldrende befolkning, med behov for færre forurensende, lånefinansierte offentlige investeringer, godkjent av korrupte politikere trenger en ny vekstmodell. En strategi for vekst basert på økt kjøpekraft i husholdningene med et større fokus på miljøutfordringene er hva Kina i dag har behov for. Det er ikke nødvendigvis slik at en fremtid med 3-4 pst BNP-vekst blir så mye verre enn dagens 6-7 pst, bare det er de rette prosjektene som prioriteres.
Spørsmålet er om kinesiske politikere makter oppgavene ved å vri økonomien vekk fra gamle prosesser til nye. Uansett må vi i vesten belage oss på at Kinas sterkeste vekstperiode er over. Vi får bare håpe at det ikke går riktig galt, i det som åpenbart blir en vanskelig omstilling for kineserne.