Ikke alt en forsøker å si faller like heldig ut. Egentlig er det et guds under at en frittalende makroøkonom som meg, i en alder av 49 år, fortsatt har fortennene i behold.
-Folk på trygd har liten verdi, er dagens sitat, som jeg angivelig skal ha sagt. Et utsagn jeg tar sterk avstand fra. Tvert imot har folk på trygd stor verdi i et sammensatt samfunn, og bidrar ofte mer til husholdningens ve og vel enn de som strever med å jobbe nok, og som sitter låst i ulike tidsklemmer.
Et feilsitat i en tittel, og det er bare tittelen jeg reagerte på, intervjuet var bra, er imidlertid som oftest et godt utgangspunkt for en kronikk. Her kommer en som jeg lenge har hatt på hjertet. En kronikk om hvordan vi disponerer våre menneskelige ressurser.
Land med store naturgitte – eller finansielle – rikdommer har som regel problemer med å holde sitt konkurranseutsatte næringsliv intakt. Skjermede næringer og/eller trygdesystemer har gode vilkår i land hvor befolkningen oppfatter at de har mer enn nok penger. Det er mye lettere å bruke penger enn å løse problemer.
Utfordringen er egentlig ikke så forskjellig om man er fattig og ressurssvak eller rik på kontanter med helt alminnelige evner. For begge grupper har en viss mengde penger til rådighet, selv om de rike naturlig nok, har en mer lukseriøs livsstil enn de fattige. Det er imidlertid ikke opplagt at selvrealiseringen for den rike er så enkel.
Jeg vokste opp i Groruddalen på 1970-tallet og hadde ulike jobber, både vinter og sommer. Alt fra å gå med avisa, til å kjøre truck. Rike barn, og spesielt barn som er problemfyllt rike, får i dag neppe muligheten til å lære seg å mestre ulike arbeidsmiljøer i forskjellige samfunnslag, slik min generasjon hadde mulighet til. Følelsen av mestring når man stadig fikk mer avanserte småjobber er en verdifull, men dessverre, tapt opplevelse. Vi har i dag, både innad i familien og i samfunnet, lett for å dele ut penger. I stedet for å gi medmennesker håndterbare utfordringer, og følge opp at de blir løst.
Dette er ikke et særnorsk fenomen. I store deler av Europa er det hele årskull av ungdommer som får problemer med å realisere seg selv, og leve ut sine drømmer. Fagarbeidere blir kastet ut i ledighet uten mulighet for ny utdanning og omskolering. I Sør-Europa finnes det dyktige doktorgradskandidater som lever av å fylle varer i butikkene, eller jobbe som servitører på strendene om sommeren.
Både hjemme og ute er trolig den menneskelige krisen vel så viktig som ulike finansielle aspekter ved dagens pan-europeiske lavkonjunktur. De fleste europeere får trolig både et tilstrekkelig antall kalorier og et tak over hodet. Spørsmålet er om de klarer å realisere seg selv og utnytte sine evner.
Akkurat hvor mye BNP vil øke ved en overgang fra trygd til arbeid er her mindre viktig. Det essensielle er at vi får love til å snekre, hamre, eller blogge, rett og slett bruke oss selv, realisere våre evner, og gjøre små og store feil i hverdagen.
http://www.na24.no/article3632746.ece