Etter mange år med galloperende økonomisk vekst, som har løftet et ti-talls millioner mennesker ut av fattigdom, er det nå ganske åpenbart at de såkalte BRIC-landene (og naboene deres) er på vei inn i en vanskelig konsolideringsfase.
BRIC eller BRICT?
BRIC er Brasil, Russland, India og Kina. La oss ta landene hver for seg. Brasil har lenge vært preget av stor uro. Etter mange års kredittfinansiert vekst er landets voksende middelklasse tynget av gjeld og stagnerende inntekter, med brustne drømmer som resultat.
Russland har lenge slitt med lavere økonomisk vekst – til President Putins store frustrasjon. Her er nedkjølingen til en viss grad ønsket, av ingen ringere enn landets sentralbanksjef. Han har sett seg lei på manglende reformiver hos russiske politikere, og ønsker å bruke stram pengepolitikk som en brekkstang for å reformere det russiske samfunn.
India har kjørt seg fast i et lavvekstregime all den tid særinteresser får lov til å begrense konkurransen i markedene. Dette enorme landet, nærmest et kontinent, har også opparbeidet seg gigantiske underskudd i utenrikshandelen. Underskudd som må finansieres av lån i utlandet. Ikke uten grunn blir da India hardt rammet av økte dollarrenter. En nedkjøling på det indiske kontinentet er ikke bare usunt. Landets importoverskudd må reduseres.
Kina får de største overskriftene, i kraft av at det er det største og viktigste BRIC-landet. På samme måte som i Russland er en nedkjøling her delvis ønsket. Kinesernes mål er naturlig nok økonomisk vekst, men den må være sunn og ha basis i menneskers og bedrifters reelle behov. I senere tid har imidlertid mye billige dollar funnet veien inn i landet, og blitt brukt til ymse spekulative satsinger. Spekulasjon kineserne gjerne skulle vært foruten. Derfor strammer den kinesiske sentralbanken, helt på egenhånd, inn på likviditeten i banksystemet. Kineserne tar her en kalkulert risiko. Håpet er at man kan redusere den spekulative fråden i finansmarkedene, uten å skade sunne aktiviteter i økonomien.
Oppsummeres de globale vekstutsiktene for i år, er det imidlertid ganske så tydelig at BRIC-landene, med litt i underkant av halvparten av verdens befolkning, og mer enn halvparten av verdens økonomiske vekst, nå står foran en periode med betydelig økonomisk konsolidering. En konsolidering som ikke bare rammer BRIC-land, men som også vil tvinge seg frem andre steder.
Europas svar på BRIC-landene, Tyrkia, er også på vei mot lavkonjunktur. Forgjeldet og avhengig av utenlandske kreditorer har tyrkiske myndigheter klart det kunsttykke å legge skylda for innenlandske problemer på nettopp de som er villige til å låne Tyrkia penger. Stigende markedsrenter og utsatte investeringer blir nødvendigvis resultatet.
Hvorfor nå?
Tidspunktet for denne konsolidering – hvorfor det skjer akkurat nå – henger sammen med endringer i globale monetære forhold. Den amerikanske sentralbankens varsel om strammere pengepolitikk har fått alarmklokkene i verdens obligasjonsmarkeder til å jalle. Dollarrenter som er globale referanser, har skutt i været.
Den amerikanske dollaren er fortsatt navet i verdens valutasystem, til tross for alle dens svakheter. De fleste renter prises på en eller annen måte relativt til dollarrentene. Noen land har stor renteforskjell til USA, andre ligger ganske likt, mens et land som Norge muligens kan låne biligere enn USA. Uansett, målestokken er og blir dollarrenter.
I perioden med ekstremt bilige dollarrenter har mange investorer, banker og fond lånt store dollarbeløp og plassert midlene i aktiva med høyere renter. Ofte litt ukritiske investeringer som er gjort i stort hastverk. Sentralbanker, og spesielt dere fellesorgan Bank of International Settlements (BIS), har fått øyene opp for at disse investeringene er farlige, fordi de kan gi store tap i finansinstitusjoner. Tap som samfunnet, gjerne ved skattebetalerne, på et senere tidspunkt må ta. Ved å stramme til på likviditeten nå, reduseres drivstoffet til slike feilinvesteringer, og tapspotensialet reduseres.
Strammere likviditet har imidlertid også noen ubehagelige bi-effekter. Jo mindre likviditet, desto høyere pris, eller rente, på kredittmengdene som måtte være igjen til fornuftige formål. Markedsrentene har virkelig tatt av nå, med en stigning i den amerikanske 10-års renten på ganske nøyaktig ett prosentpoeng fra der de var i førjulstria. En bevegelse som hever avkastningskravet til de fleste investeringer, og bidrar til å presse aksjekurser ned. Dagens uro i aksjemarkedene blir forsterket av at også bunnsolide selskaper har mer gjeld enn før. De blir da mere sårbare for endringer i rentene.
Det store spelet
Ser en de siste år under ett, fremkommer det et ganske tydelig mønster i verdens kredittdrevne vekst. For å bøte på den globale lavkonjunkturen i dette årtusenets første år, blåste amerikanerne opp en kredittfinansiert boligboble, som eksploderte høsten 2008. I de påfølgende kriseår var det nettopp BRIC-landene som reddet verdensøkonomien, med sterk vekst i forbruk og investeringer. Også denne gang hjulpet av billige dollarrenter.
Nå strammer den amerikanske sentralbanken til, og klemmer gørra ut av spekulantene. BRIC-landene går i frø.
Spørsmålet alle investorer i dag må stille seg: Hvem skal stå for den globale veksten i årene som kommer, og hvor stor tap blir det egentlig i bankene som følge av dagens innstramningspolitikk?