Det er blitt på moten å foreslå en senking av inflasjonsmålet, gjerne til 2,0 fra dagens 2,5 pst. Dette fordi vi ikke ligger an til å klare å holde på 2,5 pst inflasjon i overskuelig fremtid. Et slikt forsøk på å justere terrenget endrer ikke det grunnleggende problemet med inflasjonsmålet: Vi har ikke kontroll.
Saken er den at en stor del av norske forbruksgoder er importert eller handles i markeder hvor det er sterk konkurranse med utlandet. Prisnivåene her har vi ingen innflytelse på. Deres kroneverdi kan vi påvirke i hovedsak ved å influere vår valutakurs.
2,5 pst? Vi kan ikke love positiv inflasjon engang, i en verden hvor det ikke er mulig å garantere for Euros langsiktige eksistens.
I sum er det ikke så mye vi kan gjøre annet enn å prøve å dytte krona vår i riktig retning. Vi må innstille oss på at vi driver med valutakursstyring.
En manglende erkjennelse av at Norge i dag faktisk styrer etter valutakursen, og tror på 2,5 pst inflasjon, er faktisk en suicidal strategi. Selv når krona er sterk løper våre sentralbanksjefer, vår finansminister og tallrike analytikere rundt og lover normaliserte renter, intet mindre enn 4-5 pst – i overskuelig fremtid.
I en nullrenteverden er dette som å rope: – Storfunn, i en overbefolket, hardt prøvet gullgraverkoloni. Alle sulteforede investorer vil flokke seg rundt Norge.
Investorer fra fjern og nær ser nå nærmere på vår sterke krone. Kronen med de kunstig høye risikopremier, basert på den norske elitens renteforventninger. Forventninger, som er urealistiske, skadelige og som vi kun har oss selv å takke for.
Jeg aner ikke når det vil skje, men før eller siden vil Norge tilpasse seg vår lavrenteverden og erklære at vi driver med valutakursstyring, ihvertfall for de nærmeste år.
En vakker dag vil gry. En dag hvor vi får et nytt kart – valutakursstyring – til erstatning for inflasjonsmålet. Et kart som er bedre tilpasset vårt terreng, med nullrentepolitikk i våre naboland så langt øyet kan se. Når alle forstår at vi kun har de renter vår valutakurs tåler, vil fagforeninger føye seg, valgløfter dempes, og finansmarkedets gullgravere holde seg unna vår krone.
Vi får bare håpe at omleggingen skjer før det siste vi har av konkurranseutsatt næringsliv har forvitret.