Om våren er jeg ofte på Bryne for å holde foredrag. En reise gjennom vakker natur, med steingjerder over alt til å skille eldgamle, men nå toppmoderne gårder. En reise gjennom et av landets rikeste områder. Og ikke minst en reise i tid, fra tidligere generasjoners blodslit til oljas uutholdelige letthet.
For det er noe uvirkelig lett over det å leve i Norge i dag. Går verden som normalt vil trolig oljeprisen holde seg på et hyggelig nivå de neste ti-femten årene. I denne perioden kan vi legge ned masse konkurranseutsatt, spennende og nyskapende næringsliv: Det går oss vel uansett. De fagfolk som blir ledige kan vi bare sette på trygd.
Smatter litt på den tanken. Er det virkelig lykke å sitte i en hvilestol med trygda som næringsvei, tittende på steingjerder lagd av forfedre som riktignok var uendelig mye fattigere enn vi er i dag, men som tross alt fikk brukt sine evner til å løse små og store utfordringer? Er det moderne liv i passiv rikdom bedre enn forfedrenes aktive og krevende arbeid?
Regjeringen la frem nye skatteforslag som skal bidra til en annen og mer spennende fremtid for oss alle. Forslag som skal sikre vårt konkurranseutsatte næringsliv, og hindre at neste generasjon blir sofasittende, tv-tittende latsabber. Forslagene var velmente, skritt i riktig retning, men ikke nok.
Hva er det som mangler?
Det overordnete, det vi lærer på Blindern-skolen, er at den økonomiske politkken bør ta i bruk mest mulig generelle virkemidler, slik at de beste ideér, løsninger og bedrifter vinner frem.
I dagens utfordrende verden, med global overkapasitet i de fleste næringer, bør resepten være å kutte rentene, og forsøke å få ned verdien på kronekursen. Skattetiltak bør også være generelle, for eksempel ved å justere arbeidsgiveravgiften og avskrivningssatser, for alle bedrifter.
Skal du drive næringspolitikk, bør du subsidiere det du vil ha mer av, og skatte det du ønsker mindre av. Regjeringens to viktigste forslag er skattekutt for næringslivet fra 28 til 27 pst, og økte avskrivningssatser for maskiner og utstyr i bedriftene. Provenytapet dekkes inn ved økte bidrag fra oljeselskaper og internasjonale konsern.
En pussighet er skatteskjerpelse for utleieboliger. Det kan jo ikke gjøre annet enn å redusere interessen for å investere i boliger, og dermed redusere tilgangen på dem.
Regjeringen er fortsatt trollbundet av de økonomer som tror – og ja det er teologi – at Norge overinvesterer i boliger og at boligprisene er problematisk høye. I virkeligheten er det jo som kjent boligmangel, blant annet fordi det er for få investorer, og fordi prisene er problematisk lave i mye av kongeriket.
Hva savner jeg ellers, utenom rentekutt og aktive forsøk på å gi vår kjære kronekurs varig mèn?
Fra gårsdagens intervju med e24:
** Flere offentlige tjenester burde produseres i utlandet.
– Må alle gode gjerninger produseres i Norge? Man vil blant annet øke antall kvoteflyktninger og føre en raus innvandringspolitikk. Dersom noe av det offentlige konsumet kunne gjøres utenfor Norge vil det dempe presset på skjermede næringer og gi mindre lønnspress i økonomien.
** Bolig- og formueskatten burde gjøres syklisk.
– Dokumentavgiften og formueskatten kunne vært økt i fjor, men etter krakk kunne begge vært suspendert for å gi boligeiere og næringslivet et pusterom. Det trengs mer fleksibilitet når pengepolitikken gis av utlandet.
** Økt skatt i pressområder og subsidier i distriktene.
– Dersom vi skal ha reiseliv, industri og spennende bedrifter i distrikts-Norge, trengs det for eksempel reduksjon i arbeidsgiveravgiften. Det kan eventuelt finansieres gjennom en trengselsskatt i byene.
Andreassen mener likevel at det viktigste er at nordmennene tar høyde for at rentenivået ikke vil gå opp før om en generasjon.
– Det er nullrente ikke bare i Europa, men også i Japan og USA. Det er et voldsomt press i Sverige for nullrente, og i Danmark er renten negativ. Eventyrfortellingene det norske folk har fått servert har gjort stor skade – folk har for store inflasjonsforventninger og dermed også for høye lønnsforventninger, sier han.