– Jeg holder meg til handlingsregelen, skriker kona til meg, slik at ærværdige Bærumsfruer skvetter til side, der hun turer frem med sin overfylte handlevogn.
– Du påla meg å bruke en fast andel av oljeformuen, roper hun bak et fjell av varer. Det er da vel ikke for f….. min feil at oljefondet vokser hele tiden!
En daglig vekst du kan skue på www.norges-bank.no.
Slik kan det gå når du har gjort den tabbe å knytte husholdningens økonomi til globale børser, omtrent den samme feil som det norske Storting har gjort i dag. Jeg er litt i stuss over at folk er så opptatt av handlingsregelen for bruken av oljepenger (regelen for at det i normale år bør brukes 4 pst av Statens Pensjonsfond Utland sin hovedstol til å dekke utgifter i statsbudsjettet). Regelen er jo ikke lenger noen bremse på pengebruken, heller tvert om.
Selv Fremskrittspartiets valgløfter lar seg lett gjennomføre hvis de globale børsene fortsetter sin himmelferd. En ferd som får rakettdrivstoff fra sentralbankene. I år er det anslått at staten kan bruke 125 oljemilliarder. Med dagens børskurser kan vi bruke ytterligere omlag 50 milliarder kroner neste år – uten å bryte noen regel.
Faktum er at vi lever i en verden som gir oss slike muligheter. Det er overkapasitet i de fleste næringer – og i sum skyhøy arbeidsledighet. Sentralbanker, fjern og nær, forsøker å trutne økonomiene med billige penger, uten at BNP ser ut til å ta seg opp, men med sterkt stigende børskurser som resultat.
Lave renter ute presser også våre egne renter ned. Hvorfor forverrer vi da utsiktene for Norge ved å tvinge oss selv til å føre en ekspansiv finanspolitikk i det utlandet tvinger våre renter ned? En selvpålagt feil.
At renta skulle determineres av hensyn til valutakursen strider mot den allmenne tankegang om Norges uavhengige inflasjonsmål. Et mål hvor rentene burde fastsettes etter vurderinger av mange faktorer som påvirker norsk økonomi gjennom et sinnrikt system av kanaler. Slik er det ikke lenger. Vi får den renta krona tåler!
En mulig tolking av en eksogen rente som tilpasses rammeverket bak inflasjonsmålet er å si at faktorene “utenlandsk rente’’ & ’’valutakurs“ dominerer alle andre i Norges Banks reaksjonsfunksjon for rentesetting, gjengitt i Norges Banks pengepolitiske strategirapport.
Jo mer eksogene våre pengepolitiske forhold er, desto større fleksibilitet vil det kreves i finanspolitikken. I dag har vi en handlingsregel for bruk av oljepenger som er knyttet opp mot bruttoverdien av Statens pensjonsfond utland (SPU). Denne kan avvikes i enkelte år, men det er neppe tiltenkt at avvik skulle være store gjennom en lengre periode, for eksempel et helt ti-år.
Hvis renten er bundet av utenlandske forhold virker det meningløst å knytte opp finanspolitikken til en tilfeldig verdi av et verdipapirfond, hvis verdi i all hovedsak også bestemmes ute. Verdier som kan være preget av ’’Irrational exuberance’’, eller spesielt gunstige makroforhold over flere år.
Om man vil endre, eller bare suspendere, handlingsregelen for bruken oljepenger er et spørsmål om konvensjoner, men det er ikke utenkelig at Norge i enkelte år, hvor rentene presses ekstraordinært lavt, bør kutte den nominelle bruken av oljepenger av hensyn til innenlandske forhold. Dette selv i år med sterk vekst i verdien til SPU.
Det betyr ikke at regler ikke kan brukes, men reglene bør utformes slik at de demper – ikke forsterker – svingningene i norsk økonomi. En mulig måte å gjøre finanspolitikken mer følsom for konjunkturbildet på, kunne være å gjøre skattesatsene avhengige av rentenivåene. I år hvor norske renter presses ned av eksterne faktorer kunne for eksempel satsene for formuesskatten, og husholdningenes rentefradrag justeres. I år med sterk boligprisvekst kunne dokumentavgiften økes, mens den kan sløyfes i perioder med fallende boligpriser.