I dag fikk vi nasjonalregnskapstall som var marginalt svakere enn forventet, tilsynelatende udramatiske tall, men med én stor mangel.
Fortsatt konsumerer vi, fortsatt er det full fest i oljenæringene, men i fastlands-næringene kuttes investeringene – en ny trend som trolig bare vil forsterkes i kvartalene som kommer. Bankenes rentepåslag for næringslivet øker, investeringstellinger viser kraftig fall i industriens investeringsplaner og inflasjonsmålet blir fjernere og fjernere. Vi har rett og slett priset oss ut av litt for mange markeder, markeder som mange steder skrumper.
Jo mer vi forverrer vår konkurranseevne, desto vanskeligere blir det for oss å holde en lønnsvekst som er høyere enn de par prosentene vi ser hos våre handelspartnere.
I fjor var lønnsveksten høyere enn den blir i år, som igjen blir høyere enn neste år osv. Vi er på vei til en lønnsvekst mellom to og tre prosent per år. Sånt blir det ikke mye prisvekst av.
Jo lavere lønnsveksten etter hvert blir, desto vanskeligere blir det å få opp inflasjonen – med mindre krona skulle svekke seg.
Derfor må vi nå fokusere på kronekursen, som må svekkes.
Eller som jeg skrev i et leserinnlegg i Finansavisen denne uke:
Torgeir Høyen har i lørdagens Finansavis en utmerket kronikk som tar opp problemstillinger knyttet til Norges Bank sin aksept av at inflasjonsmålet ikke nås – år etter år. Han savner en pengepolitikk som er mer aggressiv.
Det samme gjør undertegnede, men med en litt annen begrunnelse, og med ønske om en mye bredere omlegging av den økonomiske politikken.
Inflasjonsmålet er ikke bare vanskelig å oppnå, det blir stadig vanskeligere for Norge å holde høyere inflasjon enn våre handelspartnere jo svakere vår konkurranseevne blir. Det er ikke slik som en annen sjeføkonom nylig har uttalt, at partene i arbeidslivet saboterer inflasjonsmålet, ved å inngå moderate lønnsoppgjør. Det er den sterke kronekurs som gjør det umulig for lønnsveksten i Norge å være høy nok til at inflasjonsmålet kan nås over tid. Fokuset for pengepolitikken bør følgelig være å bedre næringslivets konkurranseevne, ved å bidra til å svekke kronekursen.
New Zealand ,som var det første landet som innførte inflasjonsmål, har nylig kastet kortene. I forrige uke ga de opp alle floskler om inflasjonsmål og intervenerte i valutamarkedet med ett og bare ett formål: Å få ned kursen på New Zealandske Dollar.
Skal vi fortsatt ha en blomstrende konkurranseutsatt sektor i Norge må også vi snarest legge om, fokusere på vår konkurranseevne og føre en pengepolitikk som reduserer den nominelle verdien på kronekursen. Inflasjonsmålets tid er forbi.