For mer enn 20 år siden rømte jeg fra et regntungt sommer-Norge til Ayia Napa, Kypros fremste badeby. Festen fikk en brå slutt da to unge gutter i reisefølget kjørte seg i hjel på denne paradisiske øy. En øy med mange naturgitte gleder, men også menneskeskapte sorger.
Kypros er fortsatt delt etter krigen i 1974, da Tyrkia besatte den nordlige og rikeste delen av øya. For tre år siden ble Kypros rammet av en ny tragedie. En gigantisk eksplosjon ved en militærbase som kostet mange menneskeliv, og en sjettedel av landets nasjonalinntekt. Tenk 400 mrd kroner, i norsk målestokk.
Livet har likevel gått videre med en tung satsing på internasjonal bank og finans. Kypros har et velfungerende rettsvesen, og fjellstøtt demokrati som ikke har vært plaget av korrupsjon, slik vi ser i dets naboland. Som mange andre skatteparadis har imidlertid landet vært en magnet for penger på flukt fra høyskattelandene i Europa, og spesielt fra Putins turbulente og korrupte Russland.
I de gode årene blomstret turisme, eiendomsutvikling og alle typer forretningstjenester – godt hjulpet av den sterke veksten i banksektoren. En kan nesten si at suksessen var for stor. Alle pengene som flommet inn i landets banker kunne ikke lånes ut til fornuftige formål på den lille øya, og måtte replasseres i andre land. De kypriotiske bankene valgte det landet de kjente best, Hellas, som plasseringssted for sine vilt voksende innskuddsmidler. Et skjebnesvangert valg som ga ruinerende tap.
Selv om de aller fleste bankkunder nå skånes for tap, i den omfattende internasjonale redningsoperasjonen hvor store innskudd i øyas banker beskjæres brutalt, er det ganske opplagt at landet ikke lenger er noen trygg havn for sparepenger. Bankene må innskrenke.
Dagens bankkrise vil nok ha store ringvirkninger for andre næringer, ikke minst fordi Kypros har fått et kostnadsnivå tilpasset steinrike bankfolk og mistet taket på barnefamiliene fra nord. Fallende lønninger, priser og boligverdier ser ut til å være uunngåelig.
Tusenvis av høyt gasjerte bankfolk, advokater og skatterådgivere vil trolig miste sitt arbeid. Trafikken på luksushotellene og de eksklusive nattklubbene vil dempes, og byggingen av dyre leiligheter vil stoppe opp. Rasende innbyggere, som protesterer mot det de anser for å være tysk gjerrighet, gjør bare reiselivets fremtid dystrere. En tysk familie skal tenke seg godt om før den bestiller tur til Ayia Napa i sommer.
Fra tidligere kriser i Irland og Hellas har vi lært hvordan dette ender: Arbeidsledighet, konkurser, og fraflytting.
I det lange løp er jeg egentlig ikke så pessimistisk, mye godt kan komme ut av en krise. Folk har søkt seg langs Middelhavets forlokkende strender i årtusener. Dets grunnleggende attraksjoner – de tre k-er – klima, kulinariske opplevelser, og kultur er intakt. Kanskje krisen legger en demper på det elleville natteliv, som har stimulert trafficking av unge jenter fra Øst-Europa, og som har kostet altfor mange norske ungdommer livet?
Og det er grunn til å håpe at krisen kan skape et grunnlag for samhold på øya. En forsoning mellom Øst og Vest er ikke lenger utenkelig.