Når den tyske forbundskansler Angela Merkel får spørsmål fra fortvilte statsledere om hvorfor Tyskland har klart seg så godt gjennom årene med finanskrise, svarer hun gjerne: – Vi lager fortsatt ting.
Tyskland har et omfangsrikt system for lærlinger hvor de fleste skoletrøtte ungdommer får gode muligheter til å lære seg et yrke, et håndverk eller en rutine. Dette i kontrast til de fleste andre Euro-land hvor ungdom svever i sus og i rus. De svever rundt mammas gryter til de er godt voksne, uten å ha mulighet til å lære seg innbringende ferdigheter, som de kan tjene en anstendig årslønn på – senere i livet.
Gårsdagens 1. mai fering har et litt annet begrepsinnhold for meg NÅ, enn da jeg vokste opp.
Før var markeringene i sterkere grad preget av kampen mot griske kapitalisters utnyttelse av arbeidere. Nå er det mer en slags feiring av at det tross alt fortsatt er mulig å livnære seg som arbeider.
Som en filosof sa til meg: Jan, et menneske som grubler for mye over meningen med livet, blir fort ulykkelig. Er du derimot travelt opptatt, slipper du i hvert fall en slik skjebne. I dag er det dessverre altfor mange europeere som ikke kan gjøre annet enn å sitte hjemme og gruble.
Mens 1. mai tidligere var en kamp mot utnyttelse av arbeidere, burde det i dag være en mobiliseringsdag for å ta arbeidere i bruk. Arbeidere som går i tog burde danse og le, omkranset av takknemlige pensjonister som strør gatene med blomster av pur glede – over at folk i det hele tatt står i arbeid, og sørger for at pensjoner blir utbetalt!
Tallenes tale er grusomme.
Sysselsettingen i Euro-landene har falt med drøye halvannen million det siste året, og arbeidsledigheten er historisk høye 12,1 pst – og stigende! Ungdom er pasifisert og pensjonene truet.
Spania og Hellas vil nærme seg 30 pst ledighet i løpet av året, et varsko om samfunn i eksistensiell krise.
La oss være ærlige: Europa er et vanstyrt kontinent. Politikere av alle slag klarer ikke å vise handlekraft nok til å løse dagens floker. Litt interessant er det å lese nekrologer over Margaret Thatcher, hvor folk mener hun den dag i dag, på godt og vondt, preger deres liv, nær 25 år etter at hun gikk av som statsminister. At hennes gjerninger fortsatt ruver sier alt om hvor tafatte dagens europeiske politikere er.
Uten radikale endringer er det vanskelig å se for seg annet enn at Europas elendighet bare vil fortsette, kanskje inntil det hele tar slutt og unionen bryter sammen.
’’Status Quo’’ var et elendig rockeband og er i dag en enda verre økonomisk strategi for et kontinent i dyp krise.
Den europeiske sentralbanken bærer et tungt ansvar. Det kreves langt mer dramatisk pengepolitikk enn den kvartingen i rentekutt som vi fikk i dag. Som så mange andre tiltak fra flotte velmenende mennesker er det ikke mer enn – for lite, for sent.
Arbeidets dag burde ha vært en spore for alle parter i Europa til dristige nye strategier som kunne bedre europeisk konkurranseevne, hjelpe ungdom til arbeid og føre en pengepolitikk som får japanerne til å se tafatte ut.
BANZAI, japansk krigsretorikk, burde brukes i pengepolitikken! Japan har jo som kjent nylig lagt om en pengepolitkken i svært så aggressiv retning.
Det står om Europas skjebne. Et EU som ikke gir ungdommen noe fremtidshåp har heller intet håp om noen fremtid.