– Vi burde alle be keiseren om tilgivelse, er Nobelprisvinneren Paul Krugmans hjertesukk etter Finanskrisen. Han var tidligere en av Japans hardeste kritikere, men har i årene etter finanskrisen innsett at japanerne faktisk gjorde mye fornuftig i sine stagnasjonsår, selv om de først i disse dager tar det ene forløsende grep som gir landets økonomi en ny vår.
Litt historikk
Japan på 1960-tallet var som Kina det siste ti-år, preget av sterk vekst og bedring i levestandard for folk flest.
Oljeprissjokket på begynnelsen av 1970-tallet rammet imidlertid økonomien hardt og Japan satset tungt på nye teknologier, litt på samme måte som Kina har gjort i senere år. Kinas overinvesteringer i fornybare energiformer, som sol og vindkraft, er bare en variasjon over det japanske atomkrafttema fra 70-tallet.
På 80-tallet, da USA tillot sin handelsbalanse å forverre seg dramatisk, fikk Japans næringsliv sin storhetstid. Et næringsliv tuftet på keiserens nærmest hellige øysamfunn, hvor eiendomsmarkedene bare steg og steg i verdi.
Boligprisene fikk sin himmelflukt med frisleppet av potente japanske banker på slutten av 80-tallet. Banker som grep begjærlig muligheten til å vokse. Vokse til å bli verdens største banker. Mytiske Godzilla var gjenfødt som en fryktinngytende banksektor.
Skjebnen til restauranteieren Nui Onue er nesten ikke til å tro. Født fattig, ble hun elskerinne til rike menn som ga henne startkapital, som hun belånte hardt. Det ene lån avløste det andre og før hennes historie var over, hadde hun lån på over 100 milliarder kroner av ulike banker. Midler hun investerte etter råd fra spiritister.
Hun var ikke alene. Fri kreditt ble brukt til by opp aksjemarkedet til stratosfæriske høyder med en inntjeningsmultippel (PE) på flyselskapet Japan Airlines PE lik 400, som en av mange minneverdige prisinger. Boblen i aksjemarkedet var tuftet på en eiendomsboble verden verken før hadde sett, eller forhåpentlig aldri mer vil se. I 1990 var den antatte markedsverdien av Japan – et land på størrelse med Norge – fire ganger så stor som verdien av hele USA.
Den underliggende økonomien, som jo skulle understøtte boblene, korroderte imidlertid raskt. Bedriftene mistet konkurranseevne, rentene ble satt opp og en landbruksreform frigjorde store arealer til boligbygging. Alt dette, omtrent samtidig som eldrebølgen skyldte inn over landet.
Med færre barnefamilier falt også behovet for nye boliger – samtidig som ti-tusener av luksusenheter traff markedet. Katastrofen uteble ikke. Entrepenører, eiendomsspekulanter og banker gikk overende. Folk var så forgjeldet at selv nullrente fristet dem ikke til forbruk.
Helsekuren
Etter boblene sprakk var økonomien iskald, med døende banker og en aldrende befolkning. Japanske myndigheter sto overfor et enormt gjenreisningsarbeid, ikke av et utbombet, men av et ruinert folkeferd. Bankene ble reformert og rekapitalisert, næringslivet måtte omstille seg, og politikerne lot budsjettunderskuddene eksplodere. Japanerne fikk mye motvind utenfra. Dette var en æra med robotisering av tidligere så lukrative samlebåndsanlegg, Asia-krise og kollaps på den IT-tunge Nasdaq-børsen. Kina, som allerede den gang var en hard konkurrent i mange industrigrener, gjorde sitt inntog i WTO i 2002.
Professor Krugman, som kritiserte japanerne i de vanskelige år, har i ettertid rost japanerne for å ha kommet seg gjennom krisen med stigende levestandard for folk flest, og tidvis meget lav arbeidsledighet. Japanerne har på sin side nå trykket Krugmans ultimate råd til sitt bryst og dratt i den ene spaken som har holdt økonomien unødig nede: Valutakursen!
Fra et nivå på 360 per amerikanske dollar i de første etterkrigsår, falt yen-kursen ned til 78 i fjor sommer. Den nye japanske regjeringen endrer nå kurs og går aktivt inn for å svekke sin valuta. På et halvt år har den japanske valuta falt med en tredjedel i verdi, til stor glede for en eksportindustri som rakk å tilpasse kostnadsnivåene sine til en supersterk yenkurs.
Lærdommer for oss
For Norge er valutakursens betydning en av de viktigste lærdommene vi kan høste fra Japan.
Renteeffekter i aldrende samfunn er små, men valutakurseffektene betydelige. Det er heller ikke mulig å få inflasjon en opp hvis valutakursen systematisk styrker seg. Sist, men ikke minst, det man lærer på Blindern-skolen om hvor farlig devalueringer er, er foreldet visdom i en deflasjonspreget æra – med global overkapasitet i mange bransjer.
Andre land lærer også. Kina, som er et skjørt diktatur, står omtrent der Japan var i 1989, med unntak av at børsboblen i Shanghai for lengst har sprukket. Kineserne må reformere seg raskt.
Storbritannia vil følge Japans valutastrategi og la pundet fortsette å falle.
Svenskene har, som japanerne før dem, et problem med uhåndterlige store banker. I motsetning til japsene klarer imidlertid ikke vårt broderfolk å redde svenske finansfolk, som oppmuntret av lave renter hjemme, kan gå skoa av seg ute. De har ikke pengene.
Sverige har derfor et reelt dilemma: De kan velge slakk pengepolitikk og farlige ekspansive banker, eller sterk kronekurs med svak eksportindustri som resultat.
I denne farlige verden bør Norge senke rentene i håp om å svekke vår sterke kronekurs. Det hjelper trolig lite å kutte bare en gang.