Irish Pie
– A long, long time ago, synger Don Mclean i sin episke sang American Pie. En vakker ballade om dagen ’’musikken døde’’, en snøværsdag i 1959 da Buddy Hollys fly styrtet i en kornåker. Det er lett å nynne på versene når en skal skrive om finanskrisen, dagen da meglerhuset Lehman Brothers gikk konkurs og musikken stoppet for bankene. Dagen da Irland gikk fra stor velstand til krakk og krise.
Irland var så sent som på 1980-tallet et relativt utarmet samfunn, med om lag en tredjedel av befolkningen under fattigdomsgrensen. I årene frem til tusenårsskiftet opplevde imidlertid irsk økonomi nærmest et mirakel av vekst, som fikk selv asiatiske tigerøkonomier til å se puslete ut. Irene tilbød multinasjonale selskaper ekstremt lave skatter og lite byråkrati i et engelsktalende EU-land med konkurransedyktige lønninger. ’’Den keltiske tiger’’ ble et begrep.
I de første år av dette årtusen fortsatte fremgangene, men veksten var i økende grad drevet av innenlandsk etterspørsel, som fikk adrenalin av Irlands største banker. I 2006 hadde irenes levestandard steget til ett av de høyeste i verden. De fortsatte med å lånefinansiere nye investeringer – i troen på at fremgangene ville fortsette.
Det hele endte med en særirsk galskap i boligmarkene.
Hvordan kunne boliger i dette en gang så fattige land omsettes for hundrevis av millioner kroner per stykk? Og hvordan man kunne de igangsette 180 000 boliger i spekulasjonsøyemed, i en befolkning som er mindre enn den norske?
Irske banker var blant verdens mest aggressive med mål om å doble sine utlån hvert tredje år. I Londons finansmiljø anså mange bankfolk irske bankfolk for være risikoelskende. Samtidig var de verst i klassen til å drive kredittvurderinger av egne utlån.
Gamblingen preget hele økonomien. Ved høykonjunkturens spir var nær en fjerdedel av verdiskapingen og sysselsettingen relatert til bygge- og anleggsnæringene. Mangt og meget var fullfinansiert av bankene som fallbød sine lån i kampen om å få eiendomsspekulantene som lånekunder.
Konkursen i det amerikanske meglerhuset Lehman Brothers høsten 2008 forandret alt. Den globale finanskrise var et faktum. Med ett stoppet tilførselen av likviditet til banker som var overeksponert mot spekulasjon i et hjemlig eiendomsmarked, som få andre enn irer har interesse av.
Historien kunne stoppet der og endt med gigantiske bankfallitter som ruinerte bankenes eiere, ansatte og långivere. En natt bestemte imidlertid den irske regjeringen seg for at staten skulle garantere for bankenes gigantiske gjeld. En bør som i ettertid har vist seg tung å bære.
Litt uklart er det fortsatt hvordan og hvorfor det skjedde. Trolig skjønte regjeringen like lite av bankvirksomhet som banksjefene gjorde. Var de edru? Øyenvitner hevder hårdnakket at statsministeren sto på puben nattestid for å fakse over garantien til de høye herrer i Brussel. En garanti som endte med å gjøre Irland til klientstat av Brussel for mange år fremover.
Arbeidsmarkedet har lidd, ikke bare fordi ti-tusenvis av bygg- og anleggsarbeidere mistet jobben, men selvfølgelig også fordi hele økonomien fikk en skarp kontraksjon. En nedgang som ble forsterket av fallende folketall i krisens kjølvann. Antall sysselsatte har falt med 300 000 siden 2008.
For boligmarkedene er det i dag sprikende prognoser, etter at prisene gjennomgående er redusert til en tredjedel av toppnoteringene. Mitt tips er at det verste nå er over, men at det kan gå lang tid før boligprisene tar seg opp igjen, i det som tross alt er en trøblete økonomi. En økonomi som nok aldri finner tilbake til storformen fra tiden før Lehman gikk konkurs og musikken for de irske bankene døde.