Statsminister Jens Stoltenberg bemerket på Arbeiderpartiets landsmøte at finanskrisen i Europa ikke er over før arbeidsledigheten har begynt å falle. Kloke ord. Før ledigheten kan falle må imidlertid økonomiene begynne å vokse igjen. Det er langt frem.
Euro-landene ser ut til å gå fra vondt til verre, uten at det blir lett å komme tilbake til vekst. Økonomier snur ikke av seg selv. Og nei, du kan ikke skylde på finanskrisen som snart er fem år gammel, like lite som britiske gruvearbeidere kan skylde på Margaret Thatcher nå snart 25 år etter at hun gikk av som statsminister. Det er politikken til hennes etterfølgere som gruvearbeiderne burde være forbannet på. Det er politikken i årene etter finanskrisen som må endres. Europa har med andre ord ikke lenger en finanskrise, men en alvorlig styringskrise.
Saken er den at Europa i senere år har ført en stram finanspolitikk som var nødt til å ødelegge for brede lag av europeisk arbeidsliv. En skulle tro at nedskjæringer i offentlig forbruk og investeringer samt skatteøkninger ville ha bedret statens balanser, men den gang ei. Noe bedre er underskuddene blitt, men med en svekket økonomisk helse som resultat.
Det er jo ikke den absolutte, men den relative størrelsen på statens underskudd og gjeld som er avgjørende for statsfinansenes sunnhet. Og når BNP faller er det ikke mye glede å finne i reduserte budsjettunderskudd.
Storbritannias kredittverdighet er nylig nedgradert og det er egentlig bare et tidsspørsmål før Frankrike følger etter. Nederland er låst i en resesjonær hengemyr, og selv Tyskland merkes nå av nedgangstidene i sine naboland. Så sent som i mars trodde IMF at Europas nest største økonomi, Frankrike, ville vokse med 0,9 pst i år. I dag, en knapp måned senere, sier den franske regjeringen at det blir 0,1 pst, men trolig er også dette for optimistisk.
Kan det være så vanskelig, vil du spørre? Er det ikke bare å legge om kursen. Droppe budsjettkutt og gi skatteletter. Det er vel ingen skam å snu?
Dessverre er katten litt ute av sekken. Når en finansminister først har sagt at landet må stramme til for å unngå konkurs, kan han vanskelig snu seg rundt og låne store summer, uten at allerede urolige kreditorer faktisk frykter mislighold – og rømmer landets kredittmarkeder.
I mangel av noe annet må da Den Europeiske Sentralbanken (ESB) stimulere kredittmarkedene for å få i gang den økonomiske veksten igjen. På sett og vis har den norske statsministeren rett, ja det er en styringskrise, ja det er en politikkrise, men nei – det fratar ikke sentralbankene ansvar.
Rentene må ned – og kredittpapirer må kjøpes. Både priser og volumer i europeiske kredittmarkeder må bedres. Hvis intet annet hjelper, hviler det et ansvar på ESB til å kjøpe brukte kaffetraktere fra husholdninger i Europas slumstrøk. Elendigheten er ikke over før økonomiene vokser raskt nok til å få arbeidsledigheten ned igjen, og hvis billige penger er det som kreves, er det ingen vei utenom.
Neste uke vil ESB trolig kutte rentene. Det blir neppe deres siste forsøk på å få i gang noe, i hvert fall litt, økonomisk vekst i Europa igjen.