Ikke et vondt om Norges Banks solide strategirapport, som tross alt munnet ut i en lykkelig konklusjon, lave renter lenge med hint om kutt allerede på førstkommende rentemøte. Her er imidlertid min variant, på noen få hundre ord.
Verden av i dag
-Men det er langt frem. Kan hende må vi inn i det neste tiåret før veksten tar seg godt opp i Europa.
Dette var de klokeste ord i Årstalen til Sentralbanksjefen. Ord som ble avlevert for en drøy måned siden.
Tar man sats på disse gullkorn vil europeere flest, i beste fall, oppleve en utvikling dette tiår som likner på stagnasjon, selv om renta holdes kontinuerlig nær null i Frankfurt.
Norge, som tilbyr investorer i alle land, en superprofitt betinget av kronekjøp, vil naturlig nok oppleve et vedvarende – ikke midlertidig og forbigående – appresieringspress på valutakursen. Hele perioden – ut dette ti-året.
Det er derfor naturlig å søke etter muligheter til å kutte vår relativt høye sentralbankrente.
Gir:
Arbeidsmarkedet
Prisveksten
Kredittmarkedene
mulighet for rentekutt 8. mai?
Ståa i arbeidsmarkedet er vanskelig å tolke. Arbeidskraftundersøkelsen (AKU) viser et kraftig hopp i arbeidsledigheten i fjor høst. Hoppet er så sterkt at selv de som lager rapportene tviler på at det kan stemme. De samme rapporter viser imidlertid en langt mer sannsynlig utflating i sysselsettingen i Norge. En utflating som kan bli trøblete gitt at vår yrkesbefolkning vokser sterkt, blant annet fordi vi får mange nye landsmenn fra våre skadeskutte naboland.
Alt tyder derfor på at bunnen i ledigheten er bak oss og at den vil gradvis stige i årene som kommer. Europas arbeidsledige kommer dit jobbene er – til Norge.
Hva med inflasjonen?
Analytikere spør ’’når skal inflasjonsmålet nås?’’ , litt på samme måte som man i operaen venter i spenning på at en verdensberømt tenor skal treffe den høye C. Et treff, én gang er imidlertid ikke målet. Målet er en inflasjon som svinger rundt 2,5 pst. Av og til 5 – noen ganger null! Inflasjonen skal normaliseres slik at den svinger rundt 2,5 pst.
En slik normalisering blir bare mer og mer utopisk etter hvert som tiden går. En misforståelse i vår sentralbank er at det blir lettere om noen år å vende tilbake til høy inflasjon. Jo mindre konkurransedyktige vi blir på kostnadsfronten, desto mindre rom har vi for å øke lønninger og priser i et deflatorisk Europa.
Hvordan er dagens inflasjon?
Prisveksten påvirkes av innvandringen til Norge, da det ser ut til at utenlandsk arbeidskraft er spesielt viktig i konsumrelaterte næringer som leid hjelp til hjemmet, håndverkerfag og restauranttjenester. Våre nye landsmenn bidrar i så måte til lavere prisvekst, slik da også økonomene i Norges Bank kan fortelle.
Det sentralbankfolket glemmer er at innvandringen også driver opp inflasjonen.
Det er i dag mangel på boliger i Norge og våre nye landsmenn presser opp prisene på boligtjenester. Faktum er at i år vil ca. 40 pst av all prisvekst i Norge utgjøres av husleievekst. Ingen grunn til å regne med at det blir en mindre andel i resten av dette tiår.
Uten håp om å nå inflasjonsmålet – annet enn hvis boligmangelen blir prekær – er det naturlig å kutte rentene, få opp boligprisene slik at boligbyggingen kan øke. I så måte vil rentekutt i dag bedre den langsiktige stabiliteten til norsk økonomi.
En kan alltids diskutere hvor ille boligmangelen i dag er, men hvis befolkningen vokser om lag med samme tempo som den har gjort i senere år, bør det være opplagt for de fleste at boligmangelen kun vil øke i årene som kommer, med husleievekst som resultat. Boligmangelen i 2014 blir større enn i år, 2015 blir verre enn 14 osv.
Sentralbankenes egne beregninger indikerer at det, sett under ett, ble bygget 100 000 færre boliger enn befolkningsveksten krevde i årene 2009-2011.
Det må bygges mer, enten i offentlig eller privat regi. Ingen politiske partier har ønske om offentlig boligbygging, så da må private krefter trå til. De er avhengige av å tjene penger på sine prosjekter. Utfordringen er imidlertid at boligprisene er for lave i det meste av landet til at det lønner seg å bygge boliger i tilstrekkelig store mengder. Alt annet like må boligprisene stige vesentlig for at tilbudet av boliger skal løfte seg.
Faren for Norge er at mangelen på boliger i de store byene blir så prekær at boliger nærmest må sees på som rasjonerte goder. Rasjoner som skal nektes ubemidlet arbeiderungdom via vår lemfeldige kredittpolitikk. Ingen i regjeringen kan ha forstått hvor ille det er å nekte arbeiderbarn boliglån i dagens vanskelige boligmarked. Et marked som etter alt å dømme bare blir verre og verre for de som skal prøve å få et fotfeste i livet -hvert eneste år, tiåret ut.
Kredittmarkedene spiller her en naturlig rolle som jordmor for boligbyggingen. Sterk vekst i boligpriser, som muliggjør nye satsinger på boliger, finansiert av rause kredittordninger, er ikke en fare, det er løsningen på våre langsiktige stabiliseringsproblemer.
Det som er farlig nå, er kunstige forsøk på holde kredittveksten og boligbyggingen nede. Det skaper større ubalanser på litt sikt enn de allerede alvorlige utfordringer vi står overfor i dag.
Gjeldsfrykten
Har husholdningene mye gjeld? Nei, tvert imot de har merkelig, nærmest problematisk lite gjeld.
Bare les:
Husholdningenes finansielle tilganger er større enn deres gjeld. De har med andre ord netto positiv finansformue.
I boliger har de et sted mellom fire og fem tusen milliarder kroner. De er på vei til å få like mye i vårt svulmende oljefond. Verdsettes husholdningens innbo, biler og båter er det trolig et par tusen milliarder kroner ekstra, til fordeling på om lag fem millioner nordmenn.
Det som er så synd er at de ikke har lånt mer til fysiske investeringer i boliger. Investeringer som kunne lindre dagens alvorlige og gradvis økende boligproblemer. Der hvor ungdom burde konsentrert seg om utdanning, stifting av familie og selvrealisering, tvinges de til å bo hjemme – spinke og spare.
Har du snakka med en bilopphøgger i det siste? Fra helgas Aftenposten:
Bilopphugger Thomas London er sjokkert over hvor mange elendige biler han får inn.
– Det mest skremmende er å se alt det skrapet ungdommene kjører rundt i. At foreldre tør sende sine håpefulle ut på veien med disse vrakene, er for meg en gåte.
Kjære leser, er du ikke glad for at ungdommen ikke har billån?
Ønsket om en motsyklisk buffer
Diskusjonen om motsyklisk buffer er årets nyvinning på analysefronten. Heldigvis har ikke Norges Banks stab konkludert, selv om hovedstyret går meget langt i å anbefale innføringen av dette så raskt som mulig.
Sentralbankfolk bør merke seg at det motsykliske bufferkrav, på 2,5 pst i økt kjernekapital, er det siste tillatte skudd i magasinet. Etter at dette krav er oppfylt er det ikke mange EU-godkjente virkemidler tilgjengelig for å dempe kredittveksten. Husk at pengene ikke blir borte. Etter at økt inntjening har brakt oss opp på et høyere egenkapitalnivå vil alle marginer falle tilbake til normalnivåer. En overgang som gir ukontrollerte pengepolitiske stimuli.
Kapitalkravene er uansett ikke så viktige som godtfolk tror.
Finanskriser skyldes sjeldent eller aldri underkapitaliserte banker som nylig har tapt mye penger. Slike banker er gjerne veldig forsiktige med sine utlån.
Nei, det er overkapitaliserte banker uten tap av nyere dato som kaster seg ut på store dyp i de globale finansmarkeder som er utfordringen. Motsykliske krav i år uten nevneverdige tap, kan godt vise seg å bli såkornet til den store norske finanskrisen mot slutten av dette ti-år.
Jeg er også litt urolig for at makrofolket i Norges Bank og tilsyn har misforstått forrige norske bankkrise. Det var ikke fraværet av 15 pst regelen for egenandel til arbeiderbarns boliglån som ga oss krisen, men norske storbankers hasardiøse storsatsninger på næringsliv, i det vår økonomiske elite kom på den brillefine idé å føre norske renter til tre-sifrede nivåer.
Jeg vet det fordi jeg var der!
Da jeg jobbet i DnC drev banken med gigantiske satsinger i London og Luxembourg. Det var dynamiske tider. Leveraged buy outs på Hawaii!
Etter hvert som tapene meldte seg fikk banken alvorlige problemer. Høsten 1989 gikk banken sammen med datidens Bergen Bank, som jo ikke sto tilbake for Oslo-folket i sitt investeringsmot.
Det hele tårnet seg opp en høstkveld 1992 da Norge valgte å forsvare den hellige kronekurs med en suicidal rente. Det gikk…………..ikke så bra, nei.
Og de forferdelige boligprisene? De som ble drevet til himmels av aggressive arbeiderbarn uten nåla i veggen? De hadde egentlig fint lite med saken å gjøre.
Boligprisene falt kraftig allerede i 1988. Jeg vet det, jeg kjøpte!
Og nei, nei og atter nei, det er ikke arbeiderbarnas ansvar at noen kjøpmenn overinvesterer i næringsbygg. Det kan da ikke være noe fornuft, noe som helst mening i at arbeiderbarn ikke skal få låne penger fordi Olav Thon, Ivar Kamprad, og Reitan-familien skulle stå i fare for å miste litt omsetning i det fall boligprisene skulle snu nedover igjen.