Årstalen er stedet der sentralbanksjefen forteller hvor vi er, går videre, og hvilke farer som lurer for Ola og Kari, bak hver sving på økonomiens landevei.
Om den bør ta form som en fars tale ved middagsbordet, etter at søndagssteken er fordøyd, kan diskuteres. En kan nesten høre tenåringenes stønn. Mer om det senere.
I år var det en litt rotete, komitéskrevet tale, hvor det underliggende tema var økonomenes alltids tilstedeværende bekymring: Konkurransekraften. Våre bedrifters evne til å hevde seg i internasjonal konkurranse. Det er grunn til være bekymret.
Spørsmålet ble stilt, om hvordan det er mulig for Norge å holde en robust konjunkturoppgang i årene fremover. Hvordan, og hvor lenge kan det fortsette?
Sentralbanksjefens bekymring var stor. Ser en bort fra olje har ikke norsk økonomi (per capita) vokst de siste fem år.
– Nei, og nei, hva kan vi gjøre?
Et hovedproblem er den lave investeringsaktiviteten i Norge. Det er grunn til å være bekymret. Folk investerer for lite og jobber mindre enn i våre forgjeldete naboland. Gjeldsveksten i Norge er heller ikke bra og bankvesenet er skjørt. Oljepenger bør du være forsiktig med.
Dette er kanskje en årstale som avspeiler tidsånden. Norske politikere, eksperter og økonomer er bekymrede for EØS, miljø, gjeldsvekst, tog som kan gå fortere enn vi er vant med, og boligpriser på 31 000 kroner per kvadratmeter.
Det er mye å ta av hvis man vil UNNGÅ å ta affære: Jobbe, sprenge, bygge og senke rentene. De som ikke har lyst til å handle, finner mye å bekymre seg for.
Et eller annet sted i sentralbanken er det forhåpentligvis én person som ser det åpenbare. Norge hadde denne uke en rekordsterk kronekurs. Myndighetene har to muligheter til å påvirke kronekursens flukt. To mulige former for ’’action’’, handling, ikke prat:
– rentekutt, så det monner
– redusert bruk av oljepenger
Alternativt kan vi prate, formane og være bekymrede.
Action
Det meste interessante faglige parti i talen var denne vurderingen av Europa:
Men det er langt frem. Kan hende må vi inn i det neste tiåret før veksten tar seg godt opp i Europa.
Det blir ikke behov for renteoppgang i Frankurt med det første.
Lenger ned i talen forkarer han hvilke følger dette kan få for Norge. Det første avsnitt omhandler normaliseringsperioden, presumptivt etter 2020, det andre den nåværende lavrenteæraen.
Etter hvert som konjunkturene ute blir mer normale og presset mot den norske kronen avtar, vil kostnadsvekst og høy aktivitet her hjemme bidra til å trekke opp veksten i konsumprisene. Da vil styringsrenten gradvis settes opp og nærme seg et normalt nivå.
Men konjunkturene kan også ta en annen retning. Klart svakere vekstutsikter eller en for sterk krone kan over tid gi for lav inflasjon. En slik utvikling vil bli møtt med tiltak i pengepolitikken. Vi har fortsatt handlingsrom i rentesettingen – begge veier.
Når det gjelder myndighetenes andre våpen; bruken av oljepenger, er det moderat vekst som anbefales. Hver eneste krone i økt bruk av oljepenger vil imidlertid bidra til å styrke kronekursen ytterligere. Siden handlingsregelen kom har kronekursen styrket seg med 15 pst nominelt, og langt mer reelt.
Skal du stoppe eller reversere denne trenden, må noen stanse, helst reversere, men ikke bare bremse, inntaket av utenlandsk valuta inn i vår egen økonomi. Også her velger sentralbanken å være krystallklar vag:
Ved en balansert bruk av inntektene kan vi sikre at fremtidige generasjoner får ta del i formuen også gjennom de midlene det offentlige investerer innenlands.
Som sagt, et eller annen sted, en aller annen gang må sentralbanken forstå at de bør si i fra at skal valutakursen slutte å stige må myndighetene dra i en av de to overnevnte spaker. Uten rentekutt, og med kontinuerlig økning i bruken av oljepenger, fyrer man godt opp i spekulasjonene rundt krona.
Til slutt litt om talens form og farve.
En taler kan bekymre seg over meget. At ungdommen er lat, at gjeldsveksten er stor og investeringene i mørtel, stein og maskiner er ditto små. Bankene må bli sterkere og redusere sin inntjening. Og det samtidig! Man vil gjerne at det investeres mer, men har ingen meninger om Intercity tog, boligmangel eller andre litt guffne praktiske utfordringer. Hvor skal kloakkrørene legges?
Årstalen gir flotte besteborgerlige formaninger enhver pappa må ha lov til å dra under søndagsmiddagen – før kaffen serveres.
Men hva er det vår store far vil, – vil gjøre?
Du får ikke økte investeringer uten mer gjeld. Bankene må tjene mer, for å ha mer. Og Norges 5 millioner døgenikter blir neppe skremt av å høre om sin skjebne:
Vi vil trolig nyte godt av inntekter og positive impulser fra oljevirksomheten i mange tiår fremover. Men kilden springer ikke evig.
Norges skriker etter etter konkrete løsninger. Hvordan stagge befolkningsveksten i de store byene? Hvordan bygge mer? Hvordan kan vi få økte samferdselsinvesteringer? Er det noen som har tenkt på behovet for kloakkrør?
Dette var en tale uten prioriteringer og uten et ord om distriktspolitikk. En fin tale for barnefamilier i kondisjonerte strøk av landet.