Det gjøres mye rart i finanspolitikken i disse dager. Feil som leder oss galt av sted.
– Du skulle vel ikke vite veien til Tipperary?, spurte vandreren en eldre bonde, en vakker solskinnsdag på den irske landsbygda.
– Kanskje du heller vil til Dublin?, svarte bonden.
– Nei!
– Ja, det var synd, for veien til Dublin kan jeg, men Tipperary aner jeg ikke hvor er.
År med seigpining
Lærebøkene forteller oss at vi bør stimulere økonomier i dårlige tider, men mange land gjør i dag det motsatte.
USA vil i år øke skattene motsvarende hele veksten i husholdningenes disponible inntekter. Ny vekst i privat konsum krever da fall i amerikanernes allerede lave sparerate. Også i 2014 ventes det nye innstramninger.
USA er ikke alene. Ser en de store økonomiene i OECD-området under ett, skal de i år stramme til på statsbudsjettene sine med om lag ett prosentpoeng av BNP. Dette er noe sterkere enn fjorårets sparetiltak, og kuttene fortsetter neste år. Selv Tyskland varsler nedskjæringer for 2014.
Dette er unødvendige feil. ’’Unforced errors’’ som det heter i tennisspråket. Europas og USAs skjebne er å leve i eldrebølgens æra – med normalt lavere vekstrater enn før. Konjunkturbildet, svingningene rundt denne lavere trend, kan landene imidlertid fortsatt styre. En nedgang i trendvekst er intet hinder for klok finanspolitikk.
Vår Nobelprisvinner Haavelmo, viste i sin tid at en balansert budsjettøkning; hvor skatter og offentlige utgifter økes like mye, bidrar positivt til BNP. I dag foretrekker de fleste land å gjøre det motsatte. Det må strammes inn i de offentlige budsjetter må du tro, slik at skattenivåene til bedriftene kan holdes lave.
I nær sagt alle OECD-land er offentlige investeringer under press. Hvorfor det? La oss for et øyeblikk glemme Haavelmos innsikt. Selv med regnestav må det være mulig å se at vestlige land i dag har fantastiske muligheter til bygge ut og fornye sin infrastruktur. Hvis du kan låne ekstraordinært mye midler til klart negative realrenter, skal det mye til for at ingeniørene ikke klarer å trylle frem mangt et lønnsomt prosjekt. Det må også være fornuftig å låne penger til utdanning av unge, fremfor å la dem drive gatelangs uten mål og mening.
Believing in change
Den feilslåtte politikken gir imidlertid også grunnlag for optimisme. Håp om forandring. Tenk om vi en dag våkner opp til at det føres klok finanspolitikk i våre naboland. Effektene på den økonomiske veksten kunne bli ganske dramatisk. Med så mye ledige ressurser som Europa og USA i dag har, kunne en sterkt ekspansiv finanspolitikk gi rom for økonomisk vekst, friskmelding av bankene og etter hvert behov for en normalisering av rentene.
Dessverre ser jeg få tegn til en slik omveltning i den økonomiske politikken, med unntak av i Japan. Her viser den nye statsminister muskler og forlanger dramatiske endringer i retning av mer stimuli. Lykke til!
Adios amigos 4 pst
Problemene i våre naboland gir, som vår statsminister påpekte ved juletider, Norge lite handlefrihet i den økonomiske politikken.
Norges Bank sin signalrente svinebindes av hensynet til valutakursen. Så lenge vi har en positiv renteforskjell og bedre kredittverdighet enn våre naboland, må vi regne med et vedvarende appresieringspress på vår kronekurs. Investorer får i pose (rentefordel) og sekk (trygghet) ved å investere i Norge. Som bonus vil en ny investor i det norske marked også få med seg en diversifiseringsgevinst.
At renta skulle settes av hensyn til valutakursen strider mot den gjengse tankegang om Norges uavhengige inflasjonsmål. Et mål hvor rentene fastsettes etter vurderinger av utallige faktorer som påvirker norsk økonomi gjennom et sinnrikt system av kanaler.
En mulig tolking av dagens pengepolitiske realiteter er å si at faktorene “utenlandsk rente’’ og ’’valutakurs“ dominerer alle andre i Norges Banks reaksjonsfunksjon for rentesetting. En alternativ, og kanskje mer sannferdig beskrivelse, er å si at Norge har gått tilbake til fastkurspolitikk, for en kortere, eller lengre periode.
Finanspolitikken bør være gjennomgående stram så lenge vi må leve med denne fastkursperioden hvor vi importerer kriserenter fra våre naboland. Jo mer offentlige tjenester vi klarer å produsere i utlandet, desto enklere blir denne tilpasningen.
Politikerne her hjemme ønsker neppe å følge velmente råd om skatteøkninger, budsjettkutt og kjøp av tjenester i utlandet i forkant av et tøft Stortingsvalg. Vokser oljefondet som prognostisert, vil imidlertid opprettholdelse av handlingsregelen for bruk av oljepenger, hvor nær 4 pst av saldoen skal brukes, være grovt uaktsom finanspolitikk.
Riktig ille kan det gå hvis de globale børsene skulle fortsette sin ferd til nye høyder, samtidig som våre naboland forblir i krise.
Keynes ord om at markedet kan være irrasjonelt lenger en du klarer å holde deg solvent, (som jo er myntet på børskrakk), kan vel så gjerne brukes på oppside-volatilitet. Hvis verdipapirmarkedene går inn i en langvarig periode med oppblåste verdier, kan børskursene holde seg uvirkelig høye lenger enn våre politikere klarer å holde finanspolitikken edruelig.