Rapporter fra en valutakrig
Alltid artig å høre vår velartikulerte vise-sentralbanksjef Jan F. Qvigstad fortelle oss om hvordan inflasjonsmålet understøttes av klok pengepolitikk.
En pengepolitikk som preges av grundige overlegninger, og mange avveininger av utallige faktorer, som i sum påvirker norsk økonomi gjennom et komplekst system av kanaler. Fra dagens pressemelding:
Styringsrenten uendret på 1,5 prosent
Norges Banks hovedstyre har i dag besluttet å holde styringsrenten uendret på 1,5%
– Det er svak vekst hos våre handelspartnere, og rentene ute er svært lave. Her hjemme er prisveksten lav. På denne bakgrunn holdes styringsrenten uendret på 1,5 prosent, sier visesentralbanksjef Jan F. Qvigstad.
Det er fortsatt stor usikkerhet om utviklingen i internasjonal økonomi. I euroområdet kan aktiviteten falle også inn i neste år. Rentene ute har falt ytterligere. Samtidig har risikopåslagene i kredittmarkedene avtatt og eurolandene har kommet til enighet om flere tiltak som kan bedre situasjonen i Europa.
Det er god vekst i norsk økonomi. Arbeidsledigheten er lav og kapasitetsutnyttingen er over et normalt nivå. Siden forrige rentemøte har utviklingen vært omtrent som anslått i Pengepolitisk rapport 3/12.
– Utviklingen i norsk økonomi gir holdepunkter for at inflasjonen gradvis vil ta seg opp. Det tilsier at styringsrenten etter hvert kan økes, sier visesentralbanksjefen.
Vakkert skrevet, men det hjelper fint lite. Krigen er i gang.
Uten at det kan spores tegn til noen rapporter fra valutafrontene i Norges Banks siste pressemelding så trenger du ikke være i tvil: Norge er en aktiv deltager i de globale valutakrigene:
Krigsåret 2013 – sett med japanske briller
2013 tegner til å bli året for de store internasjonale pengepolitiske eksperiment, og de som leder an er japanerne.
Japan ble velsignet med en ekstremt svak valutakurs i de første etterkrigsår, med et kursforhold på 360 japanske yen for en USD.
Frem til 1970 var Japan naturlig nok preget av sterk økonomisk vekst, en vekst med uhyre sterk eksport, godt hjulpet av den unaturlige svake valutakursen.
Etter at Bretton-Woods-samarbeidet kollapset, noe daværende president i USA, Richard Nixon, delvis ga Japans eksportkraft skylda for, begynte normaliseringen av kursen på japanske yen.
I 1980-årene maktet imidlertid japanerne å omstille seg til den sterkere yen, inntil de ble rammet av valutasjokket Endaka ( ; yen resesjon) på slutten av 1980-tallet.
Siden den gang har liksom Japan aldri vært seg selv lik.
Norges tur?
I helgen har japanerne valgt en statsminister som aktivt ønsker å få tilbake inflasjon i et samfunn som helt siden ENDAKA har slitt med deflasjonsfrykt. I klartekst ønsker den nye statsministeren en kraftig svekkelse av landets valutakurs, for å få opp langsiktige inflasjonsforventninger.
Japanerne er ikke alene. De fleste land med bekymringsfull svak vekst, høy arbeidsledighet og svak lønnsutvikling ønsker seg en markert svekkelse av sin valutakurs.
Problemet er at det ikke er godt å vite hva man kan skal svekke seg mot, i hvert fall var det ikke lett å finne et land som ønsket seg strammere pengepolitikk – før dagens rentemøte i Norges Bank.
I dag gis det en invitt til å styrke kronekursen fra allerede rekordsterke nivåer. Norges Bank trosser alle advarsler og lokker spekulanter med løfter om enda større fremtidig meravkastning enn det vi allerede kan tilby.
Norges Banks bønn om pengepolitiske innstramninger blir nok hørt, men ikke i den form de ønsker seg. Der vår sentralbank gjerne skulle sett stigende innenlandske renter, vil de nok heller få en uønsket sterk kronekurs.
Vår sentralbank kan ikke unnskylde seg, de signaler de gir. En sentralbank skal vite bedre. Små land i et turbulent Europa har begrensede muligheter til å spikre sitt eget rentenivå.
Vi er i en valutakrig hvor alle ønsker å svekke sin valutakurs. Gitt at vår sentralbank ønsker å belønne spekulanter med enda høyere meravkastning enn dagens allerede svært så attraktive superprofitt tilbyr, inviterer de spekulanter til å doble sine angrep.
Skulle krona gi oss en norsk variant av Endaka, nytter det ikke for Norges Bank å spille uskyldig offer.
Dette er krigen de burde ha sett – ikke sett komme. De burde sett at den faktisk allerede er her.