Uansett om man tror på inflasjonsmålet eller ei, må de fleste økonomer erkjenne at det er fornuftig å kutte rentene i Norges Bank. Her kommer første del i min egen makro-julekalender, som ender med en prognose om store rentekutt i Norge.
Intro
I løpet av de senere år har forhold utenfor Norges grenser i stor preget Norges Bank sin rentesetting. Også variasjonene i våre kredittmarkeder må i økende grad sees på som styrt av utenlandske faktorer. Overgangen fra en selvstyrt til en mer eksogen rente- og kredittsetting, hvor vi tar til takke med den rente som kronekursen vår tåler, vil endre norsk økonomi og gi nye likevektsløsninger i arbeids- og boligmarkedene. Trolig vil det også påvirke Finanstilsynets regelverk og politikernes evne og vilje til å drive motkonjunkturpolitikk.
Hvorfor utenlandsbestemt rente(?), eller, historien om pose, sekk og trillebår
Den norske krone er en attraktiv investering fordi vi tilbyr en høyere avkastning (rente) til alle verdens formuesplassere. Idealporteføljen for en kredittinvestor ser ganske lik ut i de fleste land. En idealportefølje hvor en slump norske kroner hører hjemme fordi en hvilken som helst investor som i dag er fri for kroner, kan både øke avkastningen og redusere sin risiko ved å erstatte sine investeringer i nesten sikre papirer i våre naboland , med helt sikre plasseringer i Norge.
Som en tredje gevinst får han lavere porteføljevarians ved å inkludere i hvert fall noe norske kroner i sine fond.
Med andre ord: Den typiske investor i Karachi, Cape Town, Mekka, Hong Kong, New York, London eller Tokyo som ikke har kroner i dag, vil få i pose sekk og trillebår hvis han gidder å kjøpe norske kroner.
Norske renter vil da trolig presses ned så lenge rentene i Norge er vesentlig høyere enn i våre naboland.
Hva slags rente får vi fra utlandet?
Våre handelspartnere preges fortsatt av lavkonjunkturen som slo inn over store deler av OECD-området høsten 2008. Det har vært små og store oppturer i enkelte land regioner og byer, men samlet sett står OECD-landene i dag fortsatt med lavere enn normal kapasitetsutnytting og høyere enn normal arbeidsledighet.
Politikkforslagene foran et vanskelig 2013, tilsier at mange land ser seg tjent med å stramme til i finanspolitikken, noe som i seg selv vil redusere produksjonen av varer og tjenester. Håpet er at slike tiltak i samkvem med strukturreformer som kan få økonomiene til å bli mer effektive, vil bidra til å skape en grobunn for langsiktig kredittverdighet og stigende produksjon – på et senere tidspunkt.
For 2013 er det imidlertid ingen grunn til å regne med noen nedgang i arbeidsledigheten. Dermed vil det heller ikke være behov for å stramme til i pengepolitikken. Heller tvertimot. Det er godt mulig at mange land vil forsøke samme strategi som den amerikanske sentralbanken, som lover ZIRP helt til økonomien tar seg tilstrekkelig opp til at arbeidsledigheten kan falle markert.
I sum kan vi med stor grad av sikkerhet fastslå at nullrentepolitikken vil fortsette ut neste år i Japan, USA, EU og Storbrittania. Bare de som tror innstramninger virker positivt på økonomiene, kan tro på noe oppsving året etter. Selv har jeg mine tvil. Høykonjunkturer kommer ikke av seg selv. Først etter at også finanspolitikken er slått om i ekspansiv retning, noe som de færreste spår for de nærmeste år, vil vi se noen klar nedgang i arbeidsledigheten.
Det blir neppe noen klar renteoppgang i disse landene før den økonomiske veksten festner seg på et høyt nivå.
Et gjennomgående trekk ved dagens tidsutstrakte lavkonjunktur er at kredittverdigheten til nasjonalstatene er fallende. Nedgraderinger som trolig vil fortsette neste år, og neppe ta slutt før vi ser en robust konjunkturoppgang.
I mangel av sikre plasseringsmuligheter bys prisen på de trygge verdipapirer opp til nye kurshøyder. Dette påvirker også rentesettingen i landene som blir mottagere av midler på flukt. Legg merke til at det ikke trengs ny korttidsstatistikk, eller offentlige politikktiltak for å utløse kapitalflukt.
Kapitalflukt kan utløses bare folk av en eller grunn ser annerledes på fremtiden. Rumours of a nameless shadow in the east.
Mottagerne av fluktmidler får behov for å avdekke sin risiko. Noe som ikke er helt enkelt i en verden hvor de fleste land står i fare for å bli nedgradert.
Sveits har eksempelvis åpenbart et avlastningsbehov, etter å mottatt store innskuddsmidler fra utlandet. Selv etter at sveitserne har bundet sin valutakurs til Euro og innført negative renter på innskudd, så renner pengene inn. Midler som blir sendt videre, blant annet til Norge.
Det er naturlig for alle som er i Sveits sin situasjon å søke plasseringsmuligheter i andre sikre kredittland. I en viss forstand havner alle AAA-land i samme båt. Når den ene oversvømmes av kapital, pælmes noe av midlene over til en annen.
Det blir ikke enkelt for Norge å holde renten over null i året som kommer, men lar det seg gjøre?
Det får vi svar på i morgen…