Velkjent for studenter av u-landsøkonomi er diskusjonen av gjeldslette.
Skal regimer i land som har tatt opp store lån til forbruk og korrupsjon, få ettergitt gjelda, med fare for at den samme gjengen, bare låner opp nye midler til fest og påfyll av illegale sveitsiske bankkontoer?
Så her er vi igjen, med samme problematikk, bare denne gang i Europa.
For all den velfortjente hyllest politikere i Europa har fått for å lose den nybakte fredsprisvinneren (EU) gjennom krisen, har de ikke endret vesentlig på de styringssystemer som ga oss krisen: Incestiøs sammenblanding av politikere, bankfolk og entrepenører i kulturer med antikvariske og utsugende offentlige sektorer. Ingen store europeiske banker er solgt ut av sine hjemland, og sløsing med midler i offentlig sektor fortsetter.
I sør er kulturen klientistisk hvor velgerne egentlig ikke er opptatt av politikk, men av hva slags vennetjenester, gjerne ulovlige, som de kan få av sine politikere. Politikervenner som småkrangler og poserer i media sammen med sine enorme hoff av snyltende ’’rådgivere’’.
Det er denne ukulturen – den svake styringsevnen – som er Europas egentlige krise. Selv om du sletter gjeld består styresettet som før. Et styresett som hverken vil eller bør få låne penger til fornuftige vilkår med lave renter og lang løpetid. Faktum er at for snille betingelser til antikvariske og korrupte styresett trolig vil gjøre mer skade enn gavn. Gode penger pælmes etter dårlige.
Fagforeningenes holdninger til nye markedsliberale reformer er en del av Europas strukturproblemer. Ved å tviholde på opparbeidete rettigheter som Europa ikke har råd til, demper fagbevegelsen nysatsingene som Europa så sårt trenger for å opprettholde og bedre sin levestandard.
Og bankene?
Uten kontroll på bankene kan billige penger og rause felles-europeiske garantier gi katastrofale resultater. Svake banker vil låne dyrt for å satse skjødesløst på prosjekter som aldri burde sett dagslys. Hvis dagens politiske regimer skal bestå, må det kreves at bankene selges ut av landene som får nye lån.
Ta Hellas som eksempel.
Papandreou-familien, som tidvis har styrt Hellas, har alene trolig mottatt bestikkelser for millioner og kanskje milliarder av kroner fra greske bedrifter og banker. Hvis Hellas fortsatt får lov til å beholde relativt store banker samtidig som korrupsjonskulturen får regjere, er det ingen grunn til å regne med at nye lån finner andre veier enn de allerede forsvunnete midlene.
Regimeforandring?
Spørsmålet for Europa blir da om vi kommer til å se noen politiske omveltninger som kan gi en høyere og mer effektiv styringsform, og forløse vekstpotensialet i Europa. Omveltninger som må komme i form av et generasjonsskifte i politikken, forhåpentligvis ved hjelp av parlamentariske virkemidler.
Nyvalget i Italia som trolig finner sted i februar neste år, kan stake ut en ny retning. Italia er kjennetegnet av en ineffektiv statlig sektor hvor politikeres slektninger og venner lett kan få seg jobb. Bare tiden vil vise om italienerne klarer å rydde opp i denne ukulturen som så sterkt har bidratt til Italias økonomiske stagnasjon.
Oppsiden er enorm. I en verden hvor styringsevne, hederlighet og langsiktig troverdighet betyr stadig mer, kan regimeendringer til det bedre forløse en ny renessanse for Europa. Spørsmålet er bare om det er mulig å få til slike strukturomlegninger på et kontinent som savner sterke ledere.
Måtte fredsprisen inspirere en ny generasjon av europeere til å gå radikalt til verks.